Utkast:
1905 og deretter 1940 – en logisk følge?
Unionsoppløsningen beredte grunnen for okkupasjonen av Norge i 1940.
Av Arno Mong Daastøl
Innledning
Norge feirer i år frigjøringen fra unionen med Sverige, eller som det mer diplomatisk heter, Norge markerer unionsoppløsningen.
I jubileumsåret 1905 blir det skrevet og sagt meget. Det har imidlertid vært liten vilje til å se 1905 i sammenheng med det internasjonale maktpolitiske spillet og opptakten til 1. og dermed 2. verdenskrig. Det forsøkes herved gjort.
Ambassadør Einar Maseng beskrev i 1953 mye av det internasjonale forløpet i perioden. Om én bok skulle vært utgitt på nytt i jubileumsåret 2005, er hans 1905 og 1940, En leksjon i maktpolitikk, et selvsagt valg. Den har mangt å lære oss om Norges og Nordens stilling mellom stormaktene - og om det mislykkede Nordiske samarbeid - en bok i klasse med Masengs øvrige forfatterskap.
Britisk stormaktspolitikk
Det kan være grunn til å sørge over unionsoppløsningen. Hvis man ser utover de vanligvis utførlig beskrevne nasjonale begivenhetene og undersøker andre drivkrefter for unionsoppløsningen vil man finne internasjonal maktpolitikk. Dette gjelder særlig forholdet mellom Det Britiske Imperiet og Tyskland, som ledet ut i krig 9 år og 34 år etterpå. Disse var henholdsvis en synkende - og en stigende stjerne på det internasjonale maktpolitiske teater, med bakgrunn i ulik teknisk og økonomisk utvikling gjennom mange tiår. I forholdet USA-Kina ser vi i dag det første tilsvarende maktpolitiske jordskjelv i verdens maktpolitikk.
Det Britiske Imperiet hadde i 1902 - ved en omringningsmanøver som skulle gjentas i Europa - avsluttet tuktingen av en annen oppkomling, nemlig boernes selvstendige republikker i det sørlige Afrika. Vanskelighetene der førte til en radikal omlegging av britisk politikk, ytterligere imperiehysteri, og en politisk utvikling med sterke likhetstrekk til fascisme og nazisme. Dette uttrykkes i bestrebelsene på å skape ”An Imperial race fit to rule”, klassesamarbeid mv.
London forsto at man var i ferd med å sakke akterut. Det rådet derfor en allmenn Germanofobi i Det Britiske Imperiet i årene fra før århundreskiftet. Earl Grey (utenriksminister i 1905) uttalte alt i 1904 at ”Vi skal kvele Tyskland i krybben.”, dvs. før Tyskland vokste seg for sterk til at Det Britiske Imperiet skulle klare å hamle opp med oppkomlingen. Tyskland burde tas hånd før det ble for sent.
London forberedte seg mot oppkomlingen ved radikal omlegging av hele militærvesenet fra 1902. Kong Edward VIIs førsteadjutant, Sir John Fisher, ble utnevnt til First Sea Lord i 1904 og innledet en ”Naval revolution”. Han skriver i 1908,
”I approached His Majesty (Edward VII) and quoted certain sayings of Mr. Pitt about dealing with the probable enemy before he got too strong. It is admitted that it was not quite a gentlemanly sort of thing for Nelson to go and destroy the Danish fleet at Copenhagen without notice, but MERGEFIELD la_raison_du_plus_fort_est_tonjours_la_meilleure — it seemed to me simply a sagacious act on England’s ~ to seize the German Fleet when it was so very easy of acomplishment in the manner I sketched out to his Majesty.”
Han utdypet deretter dette ved å skildre Tysklands sjømilitære svakhet
Fisher la hovedtyngden på store slagskip og på Nordsjøen, fordi han så Østersjøkysten som Tysklands svake punkt. Han hadde støtte fra finansminister Lloyd George (statsminister i 1916) og av Winston Churchill. Fisher ivret for å tvinge seg gjennom de danske sund, med påfølgende landgang i Pommern og 15 mils ilmarsj mot Berlin sammen med russerne. Katarina den Store brukte samme taktikk mot Fredrik II i 1780. I tradisjonen fra vikingenes kommandostøt-strategi skrev Fisher i 1903: “The regular British army should be regarded as a projectile to be fired by the Navy!”.
Storbritannia motarbeidet derfor en skandinavisk nøytralitetspakt, fordi dette kunne stenge deres innpass til Østersjøen, hindre støttende bruk av norsk territorium og forsterke motstanden mot deres blokadepolitikk.
De motarbeidet skandinavismen, og hisset tilsvarende danskene opp mot Tyskland i 1864, for å motarbeide samlingen av de tysktalende folk i Tyskland.
Tyskland så med uro på den britiske strategien som truet med blokade og kunne ramme dem i deres hjerte. Dermed forsatte også Tyskland opprustning av marinen, for å ta igjen det økte forspranget til Storbritannia, Frankrike og Russland.
Et svekket Norge etter 1905
I Norge førte ferdigstillingen av Ofotbanen til Narvik i 1902 til at norskekysten fikk en ny strategisk dimensjon, i tillegg til sin posisjon ved utløpet til Atlanteren og inngangen til Østersjøen. innså straks den økte betydningen av kontroll med norskekysten, fordi malmutskipingen var en viktig krigsressurs særlig for Tyskland.
Norge hadde siden 1814 en personalunion med Sverige som i flere tiår hadde et svært vennskapelig forhold til Tyskland. Norge var derimot tradisjonelt mer vestvendt - på tross av Napoleonskrigenes blokade og hungersnød samt gjentatte britiske plyndringer langs kysten under - fra Kragerø til Hammerfest.
Så lenge Norges var forent med Sverige og utenrikspolitikken ble utformet i et tyskvennlig Stockholm kunne ikke London få kontroll over norskekysten. Sverige-Norge var en enhet med betydelig slagkraft, ikke minst pga. den store svenske industrikapasiteten. Det var derfor ikke en statsdannelse man lettvint utfordret. Et selvstendig Norge ville stå langt svakere. Norske selvstendighetsbestrebelser ble derfor støttet helhjertet og aktivt av London ved bl.a. å legge meget sterkt diplomatisk press på Sverige. Det var imidlertid viktig for London at den norske selvstendighetskampen ikke framsto som et britisk verk.
Tyskland var bekymret for den norske nærheten til London, fordi dette truet med å gi Storbritannia tilbake - i tillegg til Nordsjøen - kontrollen også over Øresund og Østersjøen, som de hadde hatt siden senkningen av den dansk-norske flåte i København i 1807. Det pekte i retning av blokade. I tillegg til Nordsjøen, kunne Tyskland bli blokkert og angrepet i Østersjøen - som da var langt viktigere for Tyskland enn i dag.
At den norske kongekandidaten var gift med Maud, datteren av den svært imperiebevisste kong Edward, gjorde ikke saken bedre. Forsikringer fra norsk hold blidgjorde Tyskland og unionen ble oppløst, men Tyskland fikk rett. I begge påfølgende kriger ble de blokkert, og det er allment akseptert at krigen ble avgjort på Atlanterhavet, med blokade og konvoier.
Blokade (og kapring) var Londons mest effektive våpen mot kontinentet gjennom århundrer, mot Spania, Frankrike, Nederland, og ble det også 2 ganger mot Tyskland. Tilsvarende under Krimkrigen da England ba Danmark om å stenge Øresund mot russerne. Blokade var det første steg mot den moderne totale krig som rammer sivilbefolkningen. Teppebombing av sivile byer kom til i september 1939, da Storbritannia startet bombing av Hamburg og Berlin.
Vestmaktene tvang Norge ut av nøytraliteten
Utenriksminister Løvland advarte i 1906 mot de ”erobrende makter”, dvs. Russland og England. Flere i Norge, som Løvland i 1907 og kong Haakon i 1908, mente at Storbritannia ville okkupere deler av Sør-Norge i en kommende konflikt med Tyskland.
Også under 1. verdenskrig tvang London Norge til å føre blokade overfor Tyskland. Norsk næringsliv ble i praksis detaljregulert fra London, som også fastsatte prisene. Andre nøytrale land som Nederland og Danmark oppnådde langt bedre resultater overfor London, ettersom de hadde et mer erfarent og mindre naivt diplomati. Særlig bestemt opptrådte Sverige. Handelssentraler med statlig støtte forhandlet med London, motsatt de desentraliserte norske bransjeavtalene uten forhandlingskraft. Mens Norge sto med lua i handa, satte Sverige foten ned.
I 1913 foreslo Churchill at London skulle okkupere havner langs norskekysten i en kommende krig, for å få kontroll over malmtrafikken og ubåttrafikken. Ikke lenge etter tok første verdenskrig til, og den ble i Nord-Europa vesentlig en krig mellom Tyskland og Det Britiske Imperiet. I 1918 benyttet London seg av sin nyvunnede fordel ved et svekket Norge uten svensk støtte, og forlangte minelegging av norskekysten for å stanse malmfrakt til Tyskland. Norges regjering la deretter miner på strekningen Utsira-Karmøy.
Norge som offerlam i 2. verdenskrig
Hendelsene fra 1. verdenskrig gjentok seg, og denne gangen lå hovedfokus på Narvik og kystleden sørover. Storbritannias blokadestrateg i 1. og 2. verdenskrig, Lord Hankey, skriver i tråd med Hitlers og Churchills uttalelser at,
”In the fortress of Europe no section of the whole perimeter was more important in 1939 than the coast of Norway, …”
Statsminister Reynaud i Paris foreslo samtidig å åpne en skandinavisk front, en fransk strategi fra 1. verdenskrig. Dette ville vinne tid før krigen med Tyskland tok til for alvor, og sende tyske styrker vekk fra Frankrike. En flankemanøver ville spre og tynne ut fiendens tropper over et større område, en gammel og vel prøvet britisk sjømaktstrategi. Dessuten ville man vinne USAs hjerte for Vestmaktene.
16. desember 1939 truet London Norge med blokade, for å oppnå baser langs norskekysten samt økt deltakelse i blokaden av Tyskland. Basekravet ble avvist av den norske regjeringen.
Den tyske torpederingen (desember 1939) av 3 britiske malmskip i norsk territorialfarvann, ble et bevis for London på at Norge ikke evnet å forsvare sin nøytralitet. Den britiske krenkelsen av norsk nøytralitet ved kapringen av det tyske skipet Altmark i Jøssingfjord (februar 1940), ble det tilsvarende og avgjørende bevis for Berlin.
I 1940 hadde britisk blokade stoppet over halvparten av Tysklands import av jernmalm. 3. mars krevde London og Paris adgang til Narvik og Kiruna for angivelig å sende tropper til Finnland mot Sovjet. I planene inngikk det en massiv demonstrasjon av sjøstridskrefter, 150.000 soldater, og å besette Trondheim, Bergen og Stavanger for å ”passivisere” Sør-Norge. Det egentlige mål var, som Churchill skrev, ”incidentally to get hold of the Gallivare ore-field.” - dvs. å okkupere gruvene i Kiruna, som leverte den siste halvparten av Tysklands malm. Uten Kiruna ville Tyskland stoppe opp etter 12 måneder. Det var en vel prøvet britisk strategi å trekke inn råvareressursene til nabostater, og nekte dem til motparten. Oslo og Stockholm ble i februar advart om at Tyskland kunne ville komme dette i forkjøpet. Sverige og Norge nektet transitt - gjennomfart, men 12. mars sluttet Finland og Sovjet fred slik at anledningen fro Vestmaktene falt.
Saken ble imidlertid en kraftig vekker for Tyskland, som trappet opp planleggingen for å sikre jernmalmen. Men som Lord Hankey skrev, “the British Government began to plan their major offensive in Norway a fortnight before the Germans”, nærmere bestemt i september 1939. Churchill åpenbarte hele planen for House of Commons 11. april 1940.
Etter at Finnlandssaken falt brukte London sitt andre kort for å få kontroll over Kiruna. De la miner langs norskekysten og forberedte okkupasjon, fordi man visste at Berlin ville gå til motaksjon. Lord Hankey bekrefter Tysklands holding til Norge slik,
So long as Norwegian neutrality could be preserved the route was secure, and by that means it had been kept open throughout the First World War. Norwegian neutrality was therefore the first aim of the Germans. …
If, however, their plans for securing neutrality should fail and Great Britain should mine the Norwegian Leads, the Germans could have no way of protecting their life-line for the transport of the Gallivare ore except by occupying the Norwegian Coast, …
Britisk minering var derfor en invitasjon til okkupasjon av Norge. Deretter kunne Vestmaktene intervenere og framstå som redningsmann for Norge overfor opinionen i USA. Men Berlins svake marine og flyvåpen var dristigere - og hadde større suksess enn antatt, og de allierte ble hevet på havet. Churchills memorandum 16 des. 1939 åpner med å erklære at å stoppe norske malmleveranser til Tyskland rangerer som “a major offensive operation of war”. Etter en redegjørelse for mulige tyske mottiltak konkluderer han at, ”We have more to gain than to loose on a German attack on Norway or Sweden”.
Lord Hankey skriver om de samtidige okkupasjonstiltakene at,
By the beginning of April, 1940, the preparations for the major offensive operation in Norway had been completed by both camps. Neither side had given the other an easy excuse for launching their expedition, and by a coincidence the two operations were launched almost simultaneously without any pretext having been found.
Nortraship
London fikk lettvint og billig kontroll over den usedvanlig strategisk viktige norske handelsflåten. London forlangte kontroll bare dager etter krigserklæringen mot Tyskland 3. september, og truet som under 1. verdenskrig med kapring. (”Vil du ikke så skal du” - på samme måte som Kong Haakon under trussel ble brakt til England 9. juni 1940).
Utenriksminister Koht uttalte i Stortingets utenrikskomité allerede 8. september 1939, at hvis Norge gikk med på de britiske krav (i strid med folkeretten) om bl.a. blokade av Tyskland, så ville Tyskland ha rett i at ”dette var brot på vår nøytralitetsplikt”, og sier de vil ”ha rett til all slags mottiltak frå si side” mot Norge. Han påla medlemmene taushetsplikt, ”for skulle Tyskland få greie på dette, vilde dei snart kunne finne ut at vi ikkje var nøytrale, just for di det har samanheng med engelske krav.” Han fikk umiddelbar støtte av statsminister Nygaardsvold i dette.
Vår handelsflåte var verdens 4. største, mest moderne og raskest. Den var derfor avgjørende i kampen om Atlanteren og forsyningen av Storbritannia og Russland. Med Nortraship-avtalen fikk Norge diktert under halve rater for krigsfrakt, for dette ofret av sine sjøfolk. Sjøfolkene fikk enda dårligere betalt. Nortraship-avtalen ble godkjent av Norges regjering 20. nov. 1939. Dermed var ikke Norge lenger en nøytral stat. Den hemmelige avtalen ble offentliggjort i Frankrike 11. januar, og annonsert i Norge av Rederiforbundet 21. januar 1940. Tysklands ambassadør Braüer advarte derpå utenriksminister Koht mot ytterligere ettergivenhet overfor London, men Koht løy og benektet forholdet. I februar 1940 utvidet Trygve Lie hemmelig forpliktelsene til London, til Rederiforbudets forferdelse. I overensstemmelse med folkeretten angrep Tyskland dermed i april 1940 en medløper av fienden.
Statsminister Nygaardsvold skrev derfor:
«Det som min avmektige forbitrelse var rettet mot var England. Hvordan hadde ikke dette land forsøkt å drive oss ut av vår nøytralitet og inn i krigen... De hadde tatt våre skip. Og så hadde de ikke mer bruk for Norge.»
Stortingsmann Johan Ludvig Mowinckel (V) var åpenbart ikke informert om Kohts samtaler med Tysklands ambassadør. Derfor uttalte han i Utenrikskomiteen 30. januar 1940 at,
«Men i virkeligheten er de tjenester vi gjør Storbritannia så mange og så store, at det er et under, at ikke den annen part sier at vi ved de tjenester vi gjør, går utenfor vår nøytralitet. … Denne tonnasjeavtalen, som stiller en så stor del av vår tonnasje til Storbritannias disposisjon til frakter som ligger langt under verdensmarkedets frakter, og at vi derved betaler store bidrag til Storbritannias krig, at det har gått så vidt rolig med den, har gledelig overrasket meg. Jeg var engstelig for at Tyskland kunne møte denne tonnasjeavtalen med en erklæring om at etter dette anså det ikke norske skip for nøytrale. Så store og vidtrekkende er de tjenester vi der gjør Storbritannia. Og vi får i grunnen overmåte liten takk for det. - Vi har all mulig grunn til å bringe i Storbritannias erindring hvorledes, vi hjelper det i krigen».
”Selvforskyldt”?
I 1940 hadde Tyskland dermed flere folkerettslige grunner til å gå til aksjon mot Norge: Blokaden, Nortraship, sikring av kystleden fra Narvik, og sikring av Kiruna.
Johan Scharffenberg skrev i 1960 om de allierte planene for Narvik at,”Skjønt jeg var en forbitret motstander av nazi-Tyskland, har jeg efter inngående studier ikke kunnet anse angrepet som folkerettsstridig, når vestmaktene hadde liknende planer mot Norge.”
Og som den amerikanske dommer Jackson sa under Nürnberg-prosessene, ville det gjøre stor skade i U.S.A. hvis krigens forhistorie skulle bli trukket fram, f. eks. «whether Germany invaded Norway a few jumps ahead of a British invasion of Norway».
Einar Maseng skrev derfor i 1955,
” Etter undersøkelseskommisjonens og Scharffenbergs avslørende publikasjoner er det ikke mulig å komme forbi den ting at ved siden av vestmaktenes i og for seg legitime maktpolitikk var der våre egne lederes uerfarenhet med hensyn til den slags politikk som drog oss inn i krigen. Da ulykken var skjedd, måtte disse for ikke å miste sitt ansikt, legge skylden på den andre krigførende parten. Det var denne som ble skurken i fortellingen. For dem som hadde lokket oss - vestmaktene - var dette en ekstra triumf.”
Vi kan sammenfatte minst 8 årsaker til Norges inndragning i krigen, 4 geografiske, 1 økonomisk og 2 politiske årsaker: Norges hadde en geografisk posisjon nær Kirunas jernmalm, nær Murmansk og konvoier dit, nær Nordsjøen og adgang til Atlanteren, og nær inngangen til Østersjøen. Kontroll over Norge var derfor ettertraktet. Økonomisk var Norges handelsflåte ettertraktet av de krigførende. Politisk hadde Norge ikke vedlikeholdt sin militære avskrekkingskraft, og liksom i første verdenskrig var Norge uvillig til å samarbeide med Sverige og Danmark i mellomkrigsårene. Derfor ble vi en kastball mellom stormaktene.
Hadde Norge vært forberedt og i stand til å forsvare sin nøytralitet, kunne de britiske handlingene og dermed de tyske mothandlingene til dels vært unngått – også mot Danmark. Dette kunne skjedd både gjennom en annen politikk enn den akterutseilte anti-militarismen, og ved en sterkere politisk allianse med våre nordiske naboer. Men uten større økonomisk selvforsyning ville alliansen være utsatt. Den måtte ha vært fundamentert i et utvidet økonomisk samarbeid som ville gi motstandskraft - i fredstid og krigstid.
Selv med et sterkt nordisk nøytralitetsforbund ville den norske handelsflåten være utsatt pga. den britiske overmakten på havet. Den kunne derfor falle i britiske hender, slik den under tvang gjorde det i første verdenskrig. Men et samlet Norden ville stått langt sterkere, og kunne bedre beskytte norske interesser også på dette området. Forhandlingene om nordisk samarbeid førte dessverre ikke fram.
Det er derfor ikke bare gledelig å minnes 1905 – fordi dette er nok et eksempel på hvordan stormaktene i egeninteresse har spilt de nordiske land ut mot hverandre. Mange av de nevnte forholdene består i dag, og likeledes problemene. Oljen har økt vår sårbarhet, vi samarbeider lite, vi handler mer utenfor Norden, og har liten evne til å hevde våre interesser.
Utvalgte kilder:
Norge:
Johan Nygaardsvold, Trygve Lie, John O. Egeland, Berit Nøkleby, Erling Mossige, E. A. Steen, Einar Maseng, Nils Ørvik, Johan Scharffenberg, John Sand, Francois Kersaudy, Kungliga Utrikesdepartementet (Sverige)
Storbritannia:
Winston Churchill, T. K. Derry, Lord Hankey, Paul Kennedy, Bertram Semmel, G. R. Searle, Robert J. Scally, George Dangerfield, John Hobson
Semmel, Searle, Scally, Dangerfield, Hobson