http://home.online.no/~ol-enge/a05/05-1Lindholm.htm#i

FORTIDENS  SKYGGER

Av Egil Lindholm

En graving i fortiden kan ha egenverdi, ikke minst for våre historikere. Her står mennesket sentralt. Uansett om det er et menneske, en stor folkegruppe eller sågar et helt land som blir utsatt for maktmisbruk, menneskeforakt eller terror, kan dette aldri forsvares, uansett.

I Aftenposten for 22.11.2000 hadde Arnhild Skre en kommentarartikkel med overskrift: «Norsk presses historiske foreninger vil ruste oss mot nynazismen. De gjør det ved å minne om en ubehagelig fortid. Det kan være at en nærmere fortid skygger mer.» Her et utdrag:

Er vi i mediene rustet til å møte de utfordringene dagens nynazisme, nyfascisme og rasisme byr oss? Kan vi lære noe av dem som har vært i lignende situasjoner før oss? For å finne svar på dette, må pressefolk være villige til å kaste lys på ubehagelige deler av fortiden.

Hva gjorde for eksempel at altfor mange artikler, reportasjer og ledere i Aftenposten var preget av tyskvennlige og jødekritiske holdninger i mellomkrigstiden? Hvordan kunne Aftenposten skrive i en leder så sent som 12. september 1936, at Tyskland har «et særdeles generende jødeproblem»? Eller at avisens Berlin-korrespondent beskriver konsentrasjonsleirene som noe nær en behagelig feriekoloni, til tross for at det forelå flere øyenvitneskildringer av grusomheter begått der?

Forslagene til forklaring er mange: De visste ikke hva som skjedde. De kjente ikke fasiten, slik vi gjør. Først og fremst fryktet de kommunismens diktatur og terror mer enn nazismens. Og mange borgerlige aviser gjorde det samme. [--] Her hadde de godt følge av arbeiderpressens velvillige rapportering fra Sovjet. Det holder ikke som unnskyldning at andre gjorde det samme med annet fortegn, men det hjelper oss til å sky de totalitære ideologiene i dag. Fordi mennesket blir mindre verdt enn troen.


Atter et utdrag fra Aftenposten, 28.07.00, med overskrift: «Et mer moralsk Europa» av tidligere ambassadør Tormod Petter Svennevik:

Spørsmålet ble drøftet på en internasjonal konferanse om kommunismens forbrytelser medio juni. De erfaringer som der ble lagt frem og drøftet, ga støtte til den tese at nazismen og stalinismen var like store onder. Polens nobelprisvinner og tidl. president Lech Walesa beklaget at Vest-Europa bare bekymrer seg om nazismens ofre, men ikke om kommunismens.


Estlands statsminister Mart Laar hevdet at kommunismen har gjort mer ondt enn nazismen. «Uten et oppgjør med kommunismen kan vi ikke forestille oss en menneskeverdig fremtid», sa han.

Følgende til ettertanke: Aftenposten, 02.11.1993. Innlegg: «Gufs fra fortiden.» Kort utdrag:
 

Da krigen brøt ut i 1939 hadde Sovjet i 20 år holdt millioner av mennesker i konsentrasjonsleirer, og dette kjente hele den siviliserte verden til. På samme tidspunkt befant det seg 27000 personer i tyske konsentrasjonsleirer, hvorav et flertall var kriminelle.


Den ungdom som skal opp til eksamen artium i verdenshistorie, anvender boken «Å lykkes med nyere historie» av Ellen Ugland, NKS-forlaget. På side 84 gjengis et avsnitt i sin helhet:

Moskvaprosessene 1936-1938.
I 1936 startet Stalins hensynsløse henrettelser av påståtte politiske motstandere. Rettssakene var offentlige og vakte sterke reaksjoner i utlandet. Nyere tallmateriale viser at ca. 16 millioner mennesker ble henrettet under disse prosessene, mennesker som kunne være en potensiell trussel for Stalin.


Jeg vender tilbake til vår egen historie. I 1940 var Norge en brikke i et storpolitisk maktspill. Et svakt forsvar og manglende forståelse av alvoret i aprildagene gjorde det mulig for tyskerne å okkupere Norge. Den revolusjonære innstilling i 1920-30 årene i den venstreradikale del av folket stod ganske sterkt. Dette sammen med klassekamp og partistrid var også en medvirkende årsak til den tyske besettelse av landet vårt. Hertil Norges nøytralitetspolitikk.
 
I ovennevnte bok av Ellen Ugland omtales rettsoppgjøret 1945-1970.Her nevnes at passive medlemmer av NS fikk fengsel etter krigen, mens de som hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten og tjent på dette, fikk bøter. Det offentlige rettsoppgjøret gav verdifulle bidrag til norsk rettshistorie. I 1948 vedtok Stortinget et omfattende amnesti for landssvik, og i 1953 fikk de med de strengeste straffene slippe fri. - Til dette kan følgende bemerkes:

Tidligere Milorg.-sjef i Oslo, major O.H.Langeland, skriver i sin bok «- Forat I ikke skal dømmes» at det var ca. 250.000 tyskerarbeidere i Norge under krigen. Det finnes ikke dokumentasjon for at disse arbeidere ble bøtelagt. Her kan tilføyes at disse tyskerarbeidere hadde kortere eller lengere engasjement.

«Det offentlige rettsoppgjøret gav verdifulle bidrag til norsk rettshistorie.» Dette er meget diskutabelt, og det siste ord er neppe sagt i den anledning.

«I 1948 vedtok Stortinget et omfattende amnesti for landssvik.» Amnesti er en statshandling som lover glemsel for begåtte (oftest politiske) forbrytelser og gir frihet til tiltale og straff. Dette ifølge Gyldendal Leksikon. Det omtalte amnesti for landssvik innebar at fengselsstraffer ble nedsatt til halv soning. De som fikk de strengeste straffene slapp ikke fri i 1953, men i 1957.

Som en avrunding på dette innlegg benytter jeg meg av Arnhild Skres kommentarartikkel i Aftenposten 05.01.2001 som avsluttes slik:

Mye mangler enn før vi kan se det store bildet av Den annen verdenskrig i Norge. Her er mange uløste oppgaver både for å vise hva mennesker ga i frihetskampen, og i forskning som neppe kommer til å kaste et like flatterende lys på alle som ble regnet som gode nordmenn. Arbeidet for å få frem disse sidene ved vår krigs- og etterkrigshistorie kan bli smertefullt også for dem som arbeider pinlig nøyaktig.

Flere nye krigshistorier kommer garantert også i det nye årtusen. Jeg håper debatten om dem vil skjerpe sannhetstrangen i stedet for å dempe den.


Til topp dokument
Del II. Sverige under den annen verdenskrig
Del III. Norge under den annen verdenskrig

 

DEL  I. DANMARK UNDER DEN ANNEN VERDENSKRIG

 
Det kan ha sin historiske interesse i korthet å fremkomme med fakta om hvorledes det demokratiske Danmark og Sverige praktiserte samarbeidslinjen og motstandsviljen like overfor Tyskland under den annen verdenskrig. Norges stilling i disse år vil også kort bli omtalt.

I dronningriket har det pågått en livlig debatt om fortolkningen av okkupasjonsårenes begivenheter. De to danske forfattere ved navn Bryld og Warring har skrevet en bok om denne tiden.

I de tre første okkupasjonsårene - frem til august 1943- fungerte det danske samfunnet langt på vei som i fredstid. Landets lovlige myndigheter var intakte, men måtte i stigende grad gjøre innrømmelser overfor okkupasjonsmakten, blant annet ved å internere danske kommunister. Og hærsjefen, general Grøt, møtte personlig frem og ønsket de danske SS-frivillige (Frikorps Danmark) god tur til Østfronten i 1942. I den kollektive erindring har tre års tyskvennlig samarbeidspolitikk likevel ikke fått noen fremtredende plass. Selv profesjonelle okkupasjonshistorikere har til tider omgått samarbeidslinjen og dens fremste eksponent, utenriks- og statsminister Erik Scavenius.

Det er ingen tvil om at et stort flertall blant danskene sto bak «frihedsbevegelsen» 4. mai 1945. Men denne holdningen var ved frigjøringen av ganske ny dato, ifølge Bryld og Warring. I realiteten var det få aktive motstandsfolk. Det aller meste av sabotasjen var, særlig inntil august 1943, blitt utført av kommunistiske grupper.

Og alle motstandsgrupper - både kommunistiske og andre - ble lenge bekjempet av danske myndigheter og sett på som terroriste1.-, helt i samarbeidspolitikkens ånd. Statsminister Buhl gikk i en radiotale i september 1942 skarpt ut mot all sabotasje.
Aftenpostens korrespondent i København, Ole Martin Larsen, skriver en artikkel i denne avis, 25.11.1999: «Danske historikere etterlyser granskning av industriens samarbeid med tyskerne etter avsløring av en hemmeligstemplet dom.» Jeg sakser også her bare et avsnitt fra denne artikkel:

Det var godseierne, bøndene og deler av industrien som tjente stort på okkupasjonen. Hittil har man overlatt det til skjønnlitterære forfattere som Hans Scherfig og Hans Kirk å behandle dette. Noen partier Ønsker klarhet, mens andre fortsatt tynges av sitt manglende oppgjør med okkupasjonstiden, der regjeringen oppfordret til samarbeid med tyskerne. Det er spesielt sosialdemokratene som tilsynelatende finner fortiden pinlig, etter at først Stauning, senere Vilhelm Buhl, ledet samarbeidsregjeringen,. sier Ole Lange, forskningsprofessor ved Handelshøjskolen i København.

- Det er karakteristisk for det danske rettsoppgjøret at det var de små fiskene som fikk sine saker opp først da hevntørsten var størst. De større og mer kompliserte sakene ble behandlet senere og endte med langt mildere dommer. Det samme gjorde seg gjeldende i de økonomiske sakene, forklarer Ole Lange.

 
Aftenposten, 08.02.2000, med stort oppslag: «Danmark sendte jøder hjem til Nazi-Tyskland.»

Minst 21 tyske jøder ble utvist fra Danmark til døden i konsentrasjonsleirer under krigen. Dette fant sted fra 1940 til 1944, året etter at den danske samarbeidspolitikken med okkupasjonsmakten var opphørt. I alt ble 132 statsløse flyktninger, mange av dem jøder, sendt til Tyskland i denne perioden. Det skjedde uten at tyskerne hadde bedt om å få flyktningene utlevert.


Aftenposten, 14.11.2000:

Ny bok om krigen: Hemmelig dansk våpensalg til Nazi-Tyskland.
Den danske stat solgte våpen til nazistene. Våpensalget foregikk i hemmelighet via et privat firma, som etter krigen ble dømt for samarbeid med Nazi-Tyskland. Firmaet fikk etter krigen en hemmelig bot for å ha samarbeidet med Nazi-Tyskland. Firmaet ble ikke ytterligere rettsforfulgt, selvom daværende minister, den konservative Christmas Møller, under krigen betegnet Dansk Industri Syndikates samhandel med tyskerne som landsforræderi.


Det er uendelig mange områder av den danske regjerings samarbeidspolitikk med tyskerne under krigen som stadig ikke er belyst. Det skyldes at det reelle samarbeidet med tyskerne var langt mer omfattende enn man vil erkjenne.

Del I. Danmark under den annen verdenskrig
Del III. Norge under den annen verdenskrig
Til topp dokument

 

DEL II. SVERIGE UNDER DEN ANNEN VERDENSKRIG

 

Dette emne vil her kun bli behandlet i stikkords form. Utfyllende dokumentasjon foreligger.

Fra et innlegg i FARMAND nr. 20 av 07.05.1960 hitsettes følgende:

Vi har kjennskap til den «foruroligende» note fra England av 5. april til den norske og svenske regjering med bønn, oppfordring, ultimatum eller hva en skal kalle det, om at alle dører må stå åpne når de kom. Fra Sverige var kravet blankt avvist og de slapp krigen. Problemene var dermed ikke løst.

Under den annen verdenskrig var Sverige utvilsomt under et sterkt press fra Tyskland. Dog må man si at Sverige som offisielt var en nøytral nasjon gikk altfor langt i å oppfylle tyskernes ønsker. Var den egentlige forklaringen på dette at Sverige i Sovjet-Unionen så en større fare for å bli invadert i fall Tyskland måtte kapitulere?


I Aftenposten for 26.01.1940 har avisen en lederartikkel med overskrift: «Den imperialistiske bolsjevisme.» Her gjengis bare kort hva den tidligere svenske utenriksminister Sandler uttalte i førstekammeret den 17.01.1940: «Snakket om Sovjet som fredsmakt var en parodi. En imperialistisk bolsjevisme er farligere enn den gamle tsarisme var.»
 
Svenskene opererte med et nødsituasjonsbegrep. Dette ble deres forklaring på holdningen under den annen verdenskrig.

Fra Aftenposten for 21.11.1964 sakses følgende:

Den svenske forsvarsstab la ut frivilliglister i 1941. Von Ribbentrop ville ikke bare ha offiserer, men også menige. - Den svenske hær sendte studiegrupper med offiserer til Østfronten.


Aftenposten, 04.09.1984:

Sverige understøttet nazistene mot Sovjet.
Mot god betaling og med myndighetenes velsignelse fraktet svenske lastebiler vinteren 1942 store mengder utstyr og ammunisjon fra Sverige til de tyske tropper i Nord-Finland. Denne ukjente svenske assistansen til Nazi-Tysklands krig mot Sovjet-Unionen avsløres nå i en ny bok.


Aftenposten, 28.09.1987:

Tyske styrker til Østfronten med svensk eskorte.
I 1941-42 fraktet Tyskland et stort antall soldater og store mengder krigsmateriell gjennom svensk territorialfarvann til krigsskueplassene i øst, og konvoiene ble ekskortert av svenske marinefartøyer. Transportene ble innledet 12.07.1941, tre uker etter Hitlers angrep på Sovjet-Unionen, og pågikk til 17.09.1942. I denne perioden fikk tyskerne svensk eskorte ved ikke mindre enn 62 tilfeller. Den største konvoien omfattet 35 fartøyer.


Dette er bare et lite utvalg, hvor hjelp til Tyskland i stort omfang ble gitt. Jfr. boken «Heder ok Samvete. Sverige och andra världskriget», skrevet av forfatteren og journalisten Maria-Pea Boethius og utkommet på Norstedts Forlag. Denne bok ble omtalt i Aftenposten for 21.04.1991:

Har vi alle sammen, hjemme i Norge, visst at to millioner, ett hundrede og førti tusen tyske soldater ble fraktet til landet vårt via det svenske jernbanenettet i løpet av krigen?

Sommeren 1941 ble en hel divisjon tyske soldater (Engelbrecht-divisjonen på nesten 15.000 mann) fraktet fra Norge til den finsk-russiske fronten på det svenske jernbanenettet. Som om ikke dette var nok, gikk det også ett hundre tusen vognlaster våpen til Norge, ifølge forfatterinnen.

Aftenposten, 03.09.1999 med stort oppslag:

Tyskerne fikk bygge store lagre i Sverige.
Sverige hjalp Nazi-Tyskland under krigen mer enn det som har vært vanlig kjent, fremgår av Lars Gyllenhaahs bok «Slaget om Nordkalotten». [--] Boken føyer seg ikke bare inn i rekken av bekreftelser på at Sveriges nøytralitet aldri har vært praktisert særlig rakrygget. Den gir til dels et nytt og mer fullstendig bilde av hva som egentlig foregikk i Sverige under krigen.


Aftenpostens korrespondent i Stockholm, Per Nordrum, skriver en artikkel i avisen, datert 26.01.2000: «Tvilsom prektighet. Krigstidens synder og etterkrigstidens unnlatelsessynder kaster ubehagelige skygger over Sveriges prektighet.» Jeg sakser til slutt et avsnitt i denne artikkel med overskrift  «Nazisympatier»:

Hvis arvesynden gjaldt, ville ikke Sverige og mange svensker hatt mye å stille opp med etter krigstidens lefling med Nazi-Tyskland. Nazismen og nazisympatiene var bedrøvelig utbredt i høyere sosiale lag. Prester, professorer, leger, jurister, forretningsfolk og offiserer var tyskvennlige langt inn i ryggmargen, og kong Gustav V var mer enn Tyskland-vennlig.

    
Del I. Danmark under den annen verdenskrig
Del II. Sverige under den annen verdenskrig
Til topp dokument
 

DEL III. NORGE UNDER DEN ANNEN VERDENSKRIG


I del I og II har jeg berørt hvorledes Danmark og Sverige under den annen verdenskrig praktiserte samarbeidslinjen og motstandsviljen like overfor Tyskland. For Norges vedkommende var forholdet noe mer komplisert og sammensatt.

Forfatteren Egil Ulateig skriver følgende i sin bok «De gode mot de onde» om den norske sivilbefolkning under den tyske okkupasjon:

Mesteparten av det norske samfunn arbeidet i disse fem år også for tyske interesser. Det var i og for seg ikke i strid med folkeretten. Det gjaldt i industri, bygg og anlegg, transport, kommunikasjoner, service- og primærnæringer. I 1942 hadde «Abteilung Arbeit- und Sozialwesen» registrert at ca. 360.000 personer var berettiget til såkalt «tungarbeiderkort», som ga visse fordeler i rasjoneringssammenheng.

Av LOs medlemmer var minst 150.000 i «tyskerarbeid», de fleste frivillige i tyskledete industri- og anleggsbedrifter eller halvmilitære enheter som organisasjon Todt og Speer i Norge.

 
I et større oppslag i Aftenposten for 29/04-86 hadde Liv Hegna en artikkel med overskrift: «Setter nytt lys på krigshistorien.» Utdrag herav: «Tar man med alle som hadde tyske arbeidsgivere i kortere eller lengre tid, eller som var ansatt i virksomhet som klart tjente tyske formål, vil. man komme opp i et antall av en halv million nordmenn.»

De første tilnærmelsene mellom norsk næringsliv og tyskerne skjedde gjennom Norsk-Tysk Selskap i Oslo. Senest blir dette forhold omtalt, i Aftenposten 21.12.04:

Avdekker nazisamarbeid. Norsk næringsliv har ennå ukjente synder begått under krigen å svare for. Flere store, tunge norske bedrifter gikk veldig langt i å samarbeide med tyskerne. Det viser flere nyskrevne bedriftshistorier som nå kommer på løpende bånd. - Det allmenne inntrykket er at norsk næringsliv gikk veldig langt i samarbeid og velvilje overfor tyskerne, sier forsker Einar Lie.


Som det er påpekt, er den samarbeidslinjen like overfor tyskerne i og for seg ikke i strid med folkeretten. Et annet forhold er kapitulasjonen 10. juni 1940.

7. juni 1940 kl. 14 ble det holdt statsråd hos Kongen i Tromsø. Statsministeren la frem det som denne dag var hovedsaken idet han uttalte (Statsrådprotokollen 7. juni 1940 s. 4-8) :

Under disse forhold og fordi det har vist seg umulig å skaffe hæren den nødvendige ammunisjon og annet krigsmateriell, ville det være håpløst å fortsette krigen. [--] Kongen bifalte innstillingen.


I dette statsråd sa Kongen ja til kapitulasjonen, hvoretter general Ruge ble befalt å innlede kapitulasjonsforhandlinger med tyskerne. Resultatet kjenner vi.

Etter at general Ruge, i henhold til ordre fra konge og regjering kapitulerte den 10/06-1940, var Norges statsrettslige stilling klar. Statsminister Nygaardsvold uttalte i sin kringkastingstale fra BBC den 25/06-1940, følgende: «Det sto da ingen annen vei åpen enn å nedlegge våpnene og sende våre tapre offiserer og soldater hjem.»

Kapitulasjonsavtalen, som den 10. juni 1940 kl. 16.00 ble inngått mellom den norske og den tyske overkommando, opphevet den faktiske krigstilstand. Den forpliktet nordmennene til å nedlegge våpnene og ikke mer delta i krigen mot Tyskland. Det var et folkerettslig dokument.

*

Englands krig i Norge.
Dette er overskriften på innledningen til et kapittel i boken «De gode mot de onde» av forfatteren Egil Ulateig:

Historien om norsk motstandsbevegelse under okkupasjonen er umulig å forstå uten å kjenne operasjonsmønstret til en av de underligste og mest hemmelige organisasjoner under verdenskrigen, The Special Operations Excecutive, forkortet SOE. Man kan gå så langt som å si at uten SOE ville det store flertall av det vi kjenner som hjemmefrontens aksjoner aldri blitt satt ut i livet. Og mens norske hjemmefrontveteraner og historikere er fulle av takk og lovord for hjelpen fra De britiske øyer, hopper de lett over den enorme innflytelsen SOEs britiske ledere hadde over så å si all motstandsaktivitet i Norge helt fra høsten 1940 til mai 1945. Unntaket er kommunistene, som de søkte å få under sin kontroll, men bare delvis lyktes med.

Aktiv motstand i Norge under det meste av krigen kan bare forstås i lys av den hemmelige, britiske krigføringen med sabotasje- og etterretningsorganisasjonen SOE som den iverksettende arm, delvis sammen med den mer ordinære etterretningstjenesten SIS.

SOE spesialiserte seg på undergrunnskrig og det kommer klart frem i rapporter og memoarer til tidligere SOE-agenter at det fantes få metoder som var så risikofylte. at de nølte med å ta dem i bruk.

 

*

Under krigsforhold er det ikke minst ungdommen som blir utsatt for store påkjenninger, det være seg politisk fangenskap eller tjeneste i militære enheter. Hovedfienden for Hjemmefronten var Nazi-Tyskland, mens frontkjempernes hovedfiende var Sovjet-Russland. Jeg kan her trekke frem to ungdommer som kjempet på hver sin side:

Jeg leser på ny en bok som kom ut for 55 år siden. Den omhandler en dansk ungdoms liv fra sitt 17. til sitt 21 år. Kim Malthe-Bruun er hans navn. Han kom i konflikt med de tyske myndigheter under den annen verdenskrig, og ble i en alder av 21 år henrettet ved tysk særdomstol, 6. april 1945. Fra denne bok gjengir jeg et avsnitt:

Sannheten er ikke det som kompliserer og gjør livet innviklet. Nei, sannheten er det som forenkler og gjør allting liketil. Kjærligheten er en sannhet, som forenkler allting på en vidunderlig vakker og naturlig måte. Løgnen derimot gjør allting komplisert og innviklet, den sviner til alt som er vakkert og rent på en farlig lumsk og snikende måte. Ingen merker at den er trengt inn. Langsomt men sikkert nedbryter den alt det som sannheten og kjærligheten hadde bygget opp, og den plukker små stener ut av det fundamentet som utgjorde en helhet.


Teologen Per Wang falt som frontkjemper i 1942 på finsk/tysk side. Her er et utdrag av en tale han holdt.

Mange års feilgrep, klassekamp, misunnelse, hat og krig har dømt menneskeheten til et ragnarokk, som verden aldri tidligere har sett maken til. Det er en tidsepokes undergang vi nu opplever. Vi vil ikke stanse opp ved dagens bombeangrep, frontenes døde og veienes flyktnings-strømmer. Det kan så likevel ikke bli mer enn tomme ord, et medlidende uttrykk for sympati med dem som hardest føler elendigheten på kroppen. En sympati, som- om den er aldri så dypt følt - ikke kan helbrede krøplinger, skaffe foreldreløse far og mor tilbake eller gjenreise en krigsherjet og forrådt menneskehet.

Vi kan bare se sannheten i øynene: Materialismen, pengejaget, maktbegjæret, urettferdigheten hos menneskene kunne ikke føre til annet enn det helvete, som i dag hersker i verden. Og i en slik tid tennes julelysene. I en slik tid synger menneskene: «Deilig er jorden.»

Ser det ikke ut som et paradoks. Ser det ikke ut som to ting, der er atskilt fra hverandre, den ene ting har intet med den annen å gjøre? Et sammenbitt ansikt bak en mitraljøse, arbeidsro fingre foldet i bønn. Krigskommunikeer om drepte kvinner og barn, englesangen på Betlehemsmarken. Og det i den samme verden?

Ja, det er den samme verden, og det er din og min, menneskenes verden. Og vi har selv skylden for vår elendighet. Vi kan se grunnene til krigen i noens maktbegjær, i imperialismen hos overmektige stater. I økonomiske og politiske motsetninger. Og med rette. Men dypest sett finnes årsaken alltid hos menneskene selv, fordi deres innerste trang stod ikke til å «organisere freden», mens det ennu var tid.

*

Til slutt kan vi alle samle oss om Jens Bjørneboes livsvisdom, som han uttrykker i disse ord: Frihet. Broderskap. Rettferdighet. Selv vil jeg tilføye: Omsorg. Forsakelse.