s. 30   Lørdag 6. mai / Søndag 7. mai 2006

 maGasinet

 KLASSEKAMPEN

 Da Norge ble en alliert

Einar Maseng prøvde å holde Norge nøytralt.
Vestalliansen ble hans fall.

DOKUMENT
Tekst: Lars Mjøset
Illustrasjon: Vidar Eriksen

Det er uvisst hva han hadde i kofferten sin da han reiste fra Moskva til Oslo en februardag i 1940. Men sikkert er det at Einar Maseng hadde med seg et klart budskap til utenriksminister Halvdan Koht og statsminister Johan Nygaardsvold: Norge måtte holde fast ved en væpnet nøytralitet.

FAKTA
Einar Maseng (1880-1972):
■         Norsk diplomat, arbeidet i Utenriksdepartementet mellom 1910 og 1945'
■         Konsul i Hamburg 1925-1933.
■         Norges faste delegat ved Folkeforbundet i Genève (datidas FN) 1934-1939.
■         Sendebud til Sovjetsamveldet 1939-1941.
■         Utdannet ved Krigsskolen.
■         Argumenterte for en «væpnet nøytralitet», for å holde seg utenfor stormaktenes spill.


Einar Maseng
(1880-1972) var norsk sendemann og Norges øverste diplomat i Moskva. Helt siden Krimkrigen på 1850-tallet hadde det vært en ubrutt linje i norsk politikk at nøytraliteten skulle vernes, uavhengig av hvilken av stormaktene som prøvde å trekke landet inn i krigen. Men i 1940 gjorde den tyske invasjonen og regjeringens flukt til London nettopp dette. Midt oppe i alt sto Einar Maseng, diplomaten som fikk sparken av UD i 1945. Hans fall personifiserer den væpnede nøytralitetens sammenbrudd som Norges utenrikspolitisk hovedlinje.

Maseng mente nemlig at Norge måtte markere vilje til å forsvare nøytraliteten mot både engelsk-franske, tyske og russiske overgrep - og ikke gå inn i allianser med noen stormakter. Han la vekt på at Norges nøytralitetspolitikk var for sterkt preget av pasifistiske tradisjoner, og insisterte på at Norge måtte markere evne til militær motstand - uten alliansebygging med stormaktene. Men verken statsministeren eller utenriksministeren lyttet til Maseng da han ankom Oslo. Tvert i mot ble han i 1945 sparket fra Utenriksdepartementet med henvisning til hans påståtte «unasjonale holdning». Hans advarsler mot et utenrikspolitisk skifte nådde ikke fram. Dette skiftet preger oss stadig.

Maseng var utdannet offiser fra Krigsskolen. Fra 1910 til 1945 var han ansatt i Det norske utenriksdepartementet. Som pensjonist ga Maseng seg til å skrive bøker om Norge, Norden og stormaktene. Maseng har i norsk etterkrigstid vært omgitt av en slik taushet at de fleste av dagens historikere og samfunnsforskere ikke har anelse om hvem han var og hvilket bidrag han har gitt. Men i dag imponerer Masengs skrifter oss med en faglig standard som gjør det verdt å utgi dem på nytt. For første gang utgis en samlet utgave av de tre bindene «Utsikt over de nordeuropeiske staters utenrikspolitikk i de siste århundrer».

Maseng hadde knapt etablert seg som norsk sendemann i Moskva vinteren 1939 før den nye styrkeprøven mellom stormaktene brøt løs høsten 1939. Verdenshistorien flettet seg sammen med norsk historie. Og Einar Maseng var en enkeltskjebne som gikk med i historiens dragsug.

Moskva la utenrikspolitikken tvert om, og inngikk en ikkeangrepspakt med Nazi-Tyskland i august 1939. Tyskland invaderte Polen, og Storbritannia erklærte krig mot Tyskland 3. september. Og Polen ble delt mellom USSR og Tyskland, samme dag som USSR invaderte Finland.

(foto)
KUNNE VÆRT UNNGÅTT? Tyske styrker rykker inn i Oslo, og marsjerer på Karl Johans gate ved Universitetet i Oslo 9. april 1940. Kunne dette vært unngått dersom Norge hadde forholdt seg nøytralt slik Einar Maseng (bildet) anbefalte?


Ikkeangrepsavtalen
med Tyskland
ga USSR anledning til å gardere seg i den mer urolige verdenssituasjonen ved å kreve støttepunkter i Finskebukten. Vinterkrigen satte alle de nordiske landene i en utsatt situasjon, og ble et velegnet påskudd som ga de allierte (Storbritannia og Frankrike) en legitim grunn til å gripe inn i Norden for å unndra Tyskland svensk jernmalm. Vestmaktene skjerpet sin blokadepolitikk. Reduksjon av den tyske fastlandsblokkens råvaretilførsel skulle redusere landets militære produksjonskapasitet, og ramme sivilbefolkningen så sterkt at det svekket dens oppslutning om diktaturet.

Det var altså dette Maseng reiste ens ærend fra Moskva til Oslo i februar 1940 for å understreke. Han argumenterte energisk for at de vestallierte måtte avskrekkes: man måtte snarest forflytte norske tropper til Narvik-området, samt inngå en forsvarspakt med Sverige. De vestallierte

s. 44

hadde dårlig med soldater, så det var ikke utelukket at Norge kunne lykkes om nøytralitetspolitikken var offensiv.

Fram til 1940 hadde Norges utenrikspolitiske linje vært «væpnet nøytralitet», nå ble den basert på en vestallianse. Dette førte Norge fastere inn under engelsk innflytelse.

I perioden 1905-1922 tilhørte Maseng de kretser som arbeidet med å organisere den nye nasjonalstatens forsvarspolitikk. Væpnet nøytralitet innebar uavhengighet av enhver stormakt. Men 1940 var det året da Norge ble trukket inn i stormaktenes krig, med tysk invasjon, quislingregime, regjeringens flukt til London, og derpå følgende utenrikspolitisk skifte til allianse med de vestallierte. Tilknytningen til den angloamerikanske Nato-alliansen i 1949 lå i forlengelsen av det skiftet.

Maseng var aldri villig til å godta at dette var en nødvendig allianse for Norge. Hans personlige skjebne ble knyttet til dette linjeskiftet i norsk utenrikspolitikk. Hans politiske biografi gir oss et revisjonistisk perspektiv på den skrittvise oppgivelsen av nøytraliteten, et av de mest sentrale punkter i Norges historie i det 20. århundre.

Siden Krimkrigen midt på 1850-tallet hadde det vært en ubrutt linje i norsk politikk at nøytraliteten skulle vernes, likegyldig hvilken av stormaktene som prøvde å trekke landet inn i krigen. For en liten stat var hovedutfordringen å unngå å bli trukket med i det stormaktsspillet som i europeisk historie hadde skapt en lang rekke blodige kriger. Slik småstatsrealisme kolliderte med stormaktsrealismen, som sa at små land måtte innordne seg under stormaktenes interesser. Om stormaktene således hadde motstridende interesser i småstatenes områder, ville de kive om å påvirke deres utenrikspolitiske linje i retning av nøytralitet eller allianse. Denne kivingen ble Maseng blandet inn i gjennom sitt virke i norsk utenrikstjeneste, både under første og annen verdenskrig. 

Under første verdenskrig måtte Norge manøvrere i forhold til det keiserlige Tyskland i sør og Storbritannia i vest. Britene brukte sine blokade- og sanksjonsmuligheter - og sin ideologiske overtalelsesevne - til å vri den norske nøytraliteten i britiskvennlig retning. Likevel ble den norske utenrikspolitiske linjen under utenriksminister Ihlen kritisert som en «nølerens politikk»: «kremmeraktig», «unnvikende» og «tyskvennlig».

Maseng var en av Ihlens betrodde medarbeidere, og sto sentralt da Norge lot være å stanse eksporten av svovelkis til Tyskland. Dette stridsspørsmålet utløste krisen i det norsk-britiske forholdet høsten 1916, da England nektet å levere kull til Norge. Maseng skrev senere at britene lastet ham som «personlig ansvarlig for den norske regjeringens politikk» i denne perioden.

Råvarenes geopolitikk dukker opp som et sentralt ledemotiv i Masengs småstatsrealisme, når han senere analyserer norsk historie i det 20. århundre, og Norden i et 500 års perspektiv.

Danmark, Norge og Sverige koordinerte sin nøytralitetspolitikk under første verdenskrig. Da forsyningssituasjonen ble vanskelig, organiserte man nordisk varebytte: Norge og Sverige fikk matvarer fra Danmark, som fikk jern, stål, trevarer og papir i bytte. I disse forhandlingene var Norge representert av Einar Maseng, som her samarbeidet med Freia-gründeren Johan Throne Holst (1868-1946). Begge deltok så i det nordiske nettverket som i 1918 lanserte ideen om en organisasjon for nordisk samarbeid i forlengelsen av dette vellykkede varebyttet.

Maseng ble en av stifterne av den norske Foreningen Norden i 1919. I denne sammenhengen hadde han kontakt med en rekke skikkelser innen det norske samfunnets elite på denne tiden, blant dem historiker og senere utenriksminister Halvdan Kont. I en senere livsfase, etter mange år i utlendighet, kom Maseng til å støte sammen med noen av disse, ikke minst med Koht.

Næringslivslederen Throne Holst var en kjent nettverksbygger høyresida i norsk politikk og samfunnsliv. Han så borgerlig selveierdemokrati og innlemmelse av arbeiderklassen i et «nordisk kultursamfunn» som et alternativ til arbeiderbevegelsens visjoner om sosialisering av produksjonsmidlene. Selv om det ikke i Masengs skrifter finnes noe tegn på at han var politisk aktiv, må vi anta at han også var koblet til disse nettverkene på høyresida i norsk politikk.

Maseng og Throne Holst kjempet for at Foreningen Norden skulle fremme nordisk økonomisk samarbeid. Det at foreningen valgte en mindre offensiv linje med fokus på «kulturelt samarbeid», anså Maseng som en «kamuflasje av den nordiske saks nederlag».
 

'HANS ADVARSLER MOT ET UTENRIKSPOLITISK SKIFTE NÅDDE IKKE FRAM'


Før Maseng i 1922
, 42 år gammel, ble sendt ut til diplomatiske poster i utlandet, hadde han skaffet seg tidstypiske erfaringer og sto for bestemte strategier i skjæringspunktet mellom utenrikspolitikk og nasjonal politisk-økonomisk organisering.

Som mange andre med militær bakgrunn og politiske sympatier på høyresiden sto han for ideer om korporativ organisering, i hvert fall av strategisk viktige eksportsektorer. Men i motsetning til Vidkun Quisling på ytterste høyreside som hadde russiske forbilder, og Erling Falk på ytterste venstreside som hadde amerikanske forbilder, knyttet Maseng sine erfaringer fra organiseringen av norsk råvareeksport og nordisk gjensidig varebytte under stormaktskrigen. Dette, i tillegg til virksomheten i Foreningen Norden, formet hans visjon om at en militær nøytralitetspolitikk måtte styrkes av bestemte former for økonomisk politikk: Det krevde korporativt samarbeid mellom stat og foretak - koordinert på nordisk nivå - for å sikre råvareressursene som et forhandlingskort og en uavhengighetsgaranti overfor stormaktene. Masengs interesse for nordisk samarbeid stammer herfra. Ideen om regionale samarbeidsbestrebelser - både på økonomisk, politisk og kulturelt nivå - spiller en viktig rolle i hans småstatsrealisme. Nordisk samling definerer et av hovedperspektivene i det store verket om statsdannelsesprosessene i Norden som han skrev på 1960-tallet og som nå er gjenutgitt.


Fra midten av 1920-tallet
var Maseng norsk konsul i Hamburg. Da de europeiske stormaktskonfliktene tiltok igjen tidlig på 1930-tallet rapporterte han til UD om Tysklands behov for nordiske råstoffer. Englands engstelse i denne forbindelse kunne best forebygges ved et norsk-svensk, aller helst skandinavisk, forsvarsforbund. Maseng beklaget at arbeiderbevegelsen hadde nedvurdert forsvarets betydning av frykt for at det kunne settes inn som et våpen i klassekampen. Den sosialdemokratiske bevegelsen var derfor lite opptatt av den væpnede nøytralitetens politikk, og under for sterk innflytelse av pasifistiske strømninger. Store deler av den politiske eliten knyttet i stedet sitt håp til mellomfolkelig samarbeid. Til forskjell fra Sverige, fikk Norge aldri noen bred politisk allianse der Høyre, Venstre og «forsvarsvennene i Arbeiderpartiet», sammen bidro til å styrke forsvarsevnen.

Fra våren 1934 ble Maseng Norges faste delegerte ved Folkeforbundet i Genéve (datidens FN), og kunne iaktta den gryende nye militarismen i forholdet mellom stormaktene. Men selv om en ny nøytralitetspolitisk stemningsbølge oppsto i Sverige, ønsket de nordiske landene status quo og en fredsorientert internasjonal rettsorden. Gjennom sine hovedeksportsektorer (dansk landbruk, norsk skipsfart, svensk papirindustri), var de nordiske landene vestorienterte. Norge var «med pund- og dollarlenker bundet til Atlantmakten», skrev han retrospektivt i 1953. 

(foto)
REGJERINGEN NYGAARDSVOLD: Da Einar Maseng reiste fra Moskva til Oslo i 1940 hadde han et klart budskap til utenriksminister Halvdan Koht og statsminister Johan Nygaardsvold: Norge må holde fast ved en væpnet nøytralitet. Anbefalingen ble ikke fulgt. Her regjeringen Nygaardsvold foran Slottet etter utnevnelsen 19. mars 1935.
FOTO: NTB/SCANPIX
 

Maseng så på slutten av 1930-tallet ansatser til en regionalt samordnet forsyningspolitikk, men hevder at den strandet på næringslivets ønske om å tjene penger og konsumentenes ønske om å leve godt. Dermed bygde tyskerne sine planer på antakelsen om at de nordiske land ville fortsette sine økonomiske forbindelser, og britene visste at de nordiske land ikke ville være i stand til å bryte av leveransene til alle stormakter.

Spenningsfeltet i Nordsjøen truet med å bli ennå sterkere enn under den forrige stormaktskampen. I 1946 skrev Maseng: «De skandinaviske råstoffrikdommer var blitt situasjonens nevralgiske punkt». Han konstaterer retrospektivt at slike synspunkter ikke fikk politisk gjennomslagskraft nok til å motvirke at Folkeforbundets folkerettsidealisme og arbeiderbevegelsens pasifistiske vegring svekket forsvarsevnen.

I denne situasjonen utviklet det seg en aktivistisk linje innen utenrikspolitikken. Aktivistene stilte opp den demokratiske, siviliserte verden mot de autoritære diktaturstatene. Mot dette gjorde Maseng gjeldende sin versjon av småstats­realismen: Heller enn idealistisk å kjempe for «sivilisasjonen», burde norske politikere innse at stormakter er stormakter som alle bedriver ideologisk manipulering av egne og andre lands befolkninger, og som med jevne mellomrom utkjemper styrkeprøver der de ikke skyr noen midler for å forfølge sine interesser i forhold til små land med strategiske råvarer eller geografiske punkter.

Synspunktet var preget av Masengs erfaringer under første verdenskrigs nøytralitetspolitikk, som tross alt holdt landet utenfor krigen. Endringer i stormakters politiske regimer fikk være en utfordring for sosial mobilisering innen hvert enkelt land og ville også være påvirket av utfallet av stormaktskrigene. Det lille landets overordnede interesse var å stå utenfor alt dette og rydde for egen dør, altså passe på at egne politiske forhold var i tråd med sivilisasjonenes normer.

Tre retninger sto altså mot hverandre i norsk utenrikspolitikk mot slutten av 1930-tallet: væpnet nøytralitet, pasifisme/folkerett og aktivisme. Mellom de tre retningene kom det til å utspille seg et drama der Maseng spilte en liten og tragisk rolle.

Allerede i desember 1939 var tyskerne klar over at en alliert ekspedisjon mot Narvik kunne blokkere deres tilførsel av jernmalm, og dessu-

s.33

ten spre krigen til Østersjøen, noe som ville trekke nordøstover styrker som Tyskland trengte til sin vest-vendte offensiv. Både tyskerne og russerne innså at bak tilbudet om å bistå Finland i Vinterkrigen lå en dypere begrunnelse, nemlig de vestalliertes ønske om å okkupere de nord-svenske malmfeltene og den tilknyttede jernbanelinjen. Russerne sluttet fred med Finland i mars 1940, ikke minst ut fra frykten for et alliert angrep i nord.

I en situasjon der Nordens malmrikdommer trakk stormaktene mot regionen, fremmet Maseng 1905-generasjonens idé om «ekte nøytralitet». Fra sin posisjon i Moskva ble Maseng den antakelig siste innflytelsesrike norske forsvarer av den væpnede nøytralitetslinjen. Men da han reiste til Oslo denne februardagen i 1940, møtte stats- og utenriksministeren ham med fatalisme. De trodde ikke at Tyskland ville gå til et slikt skritt og de ville ikke utfordre britene. Koht og Nygaardsvold valgte nøytralitet uten mobilisering, preget som de var av arbeiderbevegelsens forsvarsskepsis. De forberedte seg på en tvangssituasjon der nøytraliteten ville bryte sammen. I en slik situasjon, mente de, var det viktig at Norge «falt på rett side». Kohts linje var å forpurre denne tvangssituasjonen så lenge som mulig ved ikke å si åpent hva «rett side» var for Norge.

Maseng derimot, hevdet at nettopp denne vegringen skapte en tvangssituasjon. Alle involverte aktører ville forstå - og toneangivende personer unnlot ikke å antyde - at Storbritannia var «rett side» for Norge, og at britene bare ville møte med verbal protest og symbolsk motstand. En rekke føringer - fra skipsfartens atlantiske nettverk til arbeiderbevegelsens avsky for naziregimets politikk - trakk i retning av Storbritannia. Å «falle på rett side» betydde å ta Storbritannias parti. Ifølge Maseng hadde en slik sekundær politikk som utilsiktet konsekvens at den privilegerte stormakten (Storbritannia) ville fristes til nøytralitetskrenkelse, mens den ikke-privilegerte stormakten (Tyskland) ville vurdere preventiv aksjon.

Masengs forslag - en nøytralitetslinje uten subsidiær politikk - ble aldri prøvet ut. Dermed kom hele hans forfatterskap etter krigen til å handle om «de tapte muligheter». Framfor alt drøfter han hvilke faktorer som hindret en historisk utvikling preget av nordisk samling og dermed vellykket væpnet nøytralitetspolitikk, en politikk som kunne sikret at de nordiske landene verken falt mot vest, sør eller øst.

 

(foto)
MASSEGRAV: Her graves massegravene på Trandumskogen ut. De drepte ble henrettet under krigen. Arresterte krigsforbrytere tiltalt for landssvik ble hentet fra fengslet i Møllergata 19 og tvunget til å delta i utgravingene. Maseng ville beholde nøytraliteten for å holde Norge unna krigen. 
FOTO: IYNAU/NTB/SCANPIX


Utviklingen i Norge
etter 9. april 1940 ble bestemt av helt spesielle begivenheter, som senkningen av Blücher, Kongens og regjeringens mulighet til å forlate Oslo, og Quislings kupp som ikke var koordinert med tyskerne.

Styrkeforholdet mellom de tre utenrikspolitiske retningene - nøytralitet, vestallianse, pasifisme - endret seg på grunn av Norges innfletning i stormaktskrigen. De tidligere pasifistene resignerte, og aktivistene var styrket. Den norske regjeringen hadde tatt eksil i London, og befant seg midt blant dem som aktivistene ville alliere seg med. Et avgjørende skifte i aktivistenes favør kom da kretsen omkring handelsminister Trygve Lie fikk manøvrert Koht ut av posisjonen som utenriksminister i november 1940. Derpå annonserte Lie at Norge nå samarbeidet «med det britiske verdensrike, verdens største statsdannelse, og det mektige og rike Amerikas forenede Stater (...).» I første omgang gjaldt dette så lenge krigen varte, men omleggingen ble startpunktet for varige bånd mellom Norge og de atlantiske stormaktene.

De sparsommelige kildene som eksisterer tyder på at Maseng på det personlige plan lukket seg inne i en depressiv tilstand. I notater han aldri publiserte, knyttet han sine vanskeligheter til skiftet i aktivistisk retning. Han ble overvåket, mistenkeliggjort og provosert av «agenter» for den aktivistiske fløyen.

Grunnet spenningen mellom USSR og Tyskland brøt Moskva de diplomatiske forbindelsene blant annet med Norge i mai 1941. Da forbindelsene ble gjenopprettet i august, ville UD ikke gjeninnsette Maseng.

 

'I 1945 FIKK MASENG BESKJED AV UTENRIKSMINISTER TRYGVE LIE OM Å SØKE AVSKJED'


I mai 1945
fikk Maseng beskjed av utenriksminister Trygve Lie om å søke avskjed, hvis han ville unngå en offentlig sak. Begrunnelsen var påstått kritikkverdige punkter ved hans virksomhet i Moskva 1940-41. I et Norge preget av dødsdommen mot Quisling, gikk Maseng med på å søke avskjed.

Privat var Maseng meget bitter over beskyldningene. Han forfulgte sin sak, og det ble nedsatt et granskningsutvalg av tre høyesterettsdommere. Disse konkluderte i februar 1950 «at Masengs opptreden i dagene etter 9. april 1940 ikke kan sies å ha berettiget anken for nasjonalt svik eller for at han på annen måte har forsømt sin plikt som utenriks tjene-

 
Fortsetter på side 44

s. 44

stemann.» Etter denne uttalelsen forsøkte Maseng å få UD til å gi ham oppreisning. UD valgte ikke å ta utvalgets konklusjon til følge.

I privat korrespondanse skrev Maseng i 1955 at når det var «lykkes England å dra» den norske regjeringen «over til London, for å kunne bruke den i sin krigførings tjeneste», var det bare «å vente at den ville sette seg til mål å bringe meg i miskredit og i det øyemed å antyde 'unasjonal holdning' fra min side».

Maseng knyttet UDs uvilje til å gi ham oppreisning til en avtale mellom Norge og Atlanterhavsmaktene fra 1944. Etter denne avtalen «skulle personer som frivillig handler på en måte som er fiendlig overfor de alliertes sak fjernes fra ethvert oppdrag.» Når de små landene hadde tilknyttet seg vestmaktene måtte opinionen der se på «Tyskland som voldsmannen og Vesten som den som ville alene de små lands vel».

Påstanden her var altså at de to ledende allierte stormaktene styrte nordmennene til å marginalisere folk av Masengs kaliber. Slik sett ble hans egen sak en integrert del av den norske oppgivelsen av nøytralitetslinjen til fordel for vestalliansen.

Ved nyttårsskiftet 1951-52 ser det ut til at Maseng, som nå var over 70 år, bestemte seg for å ikke gå videre med denne saken. Han tolket hele avskjedssaken som et forsøk på å sverte ham fordi viktige beslutningstakere ville dømme seg selv dersom de gikk med på den historiske tolkningen som han sto for. Men han forholdt seg som en lojal pensjonert diplomat. Han gikk ikke offentlig ut med sine anklager.


Masengs fall
personifiserer sammenbruddet av den væpnede nøytraliteten som utenrikspolitisk hovedlinje. Maseng bet i seg indignasjonen, for han hadde begynt å skrive. Tidlig på 1950-tallet la han fram sin historiske tolkning uten å nevne sin egen rolle i prosessene han skrev om. Tolkningen er basert på hans overbevisning om at den væpnede nøytraliteten kunne vært opprettholdt.

Hans første bok, «Det kløvde Norden mellom stormaktene» (1952), gir en bred skisse av de historiske røttene til etterkrigstidens verdenssituasjon. Den neste boken, «1905 og 1940. En leksjon i maktpolitikk» (1953), går nærmere inn på norske og nordiske forhold.

Disse bøkene utfordret en bastant opinion av både historikere, embetsmenn og annen offentlighet i spørsmålet omkring ansvaret for Norges inndragning i krigen og skiftet til vestorientert alliansepolitikk. Typisk for hans analyser er sammenlikninger for å belyse de kreftene som driver fram historiske vendepunkter; og behandlingen av Storbritannia og USA som normale stormakter uten noen spesifikke moralske privilegier.

Maseng ble en spesialist i å analysere små kyststater som bestreber seg på å holde sine land utenfor krigen mellom omliggende stormakter. Det er slående at Maseng selv i disse bøkene aldri nevner sin egen innfletning i begivenhetene 1940-41, til tross for hans egen rolle i begivenhetene omkring blokadepolitikken og den væpnede nøytraliteten.

Først i 1955 ga han en slik redegjørelse, åpenbart irritert over en aviskronikk skrevet av tidligere London-ambassadør Erik Colban, som ved 15-årsjubileet for 9. april gjentok alle mytene om onde landmakter og gode sjømakter. Maseng svarte i Nationen: «Hadde Norge hatt forsvaret på sin post og, sammen med Sverige, latt England tydelig forstå, at det ville verge sin nøytralitet mot enhver aggressør - slik som alle visste det ville gjort under den 1. verdenskrigen - ville vestmaktene, med sine begrensede landstyrker, ikke kunnet gå i gang med noe landgangsforetagende. Av hensyn til sin alminnelige politikk kunne England for øvrig ikke gått til å nedkjempe en mindre nasjon som det visste var besluttet på å hevde sin uavhengighet. Tyskland ville da i 1940 - i sin egen interesse - latt Norden i fred. Og senere utviklet krigen seg slik at Tyskland fikk stadig vanskeligere for å avse krefter til sekundære operasjons­teatre.»

Verken historikere eller samfunnsforskere var lydhøre for slik argumentasjon, og Maseng anså seg også ferdig med sin egen sak. Fra 1955 til 1964 arbeidet han som en analytisk fokusert og geopolitisk inspirert historiker på det store verket som betrakter Nordens historie i lys av disse små kystlandenes innplassering i det europeiske statssystemet. De to bindene av «Utsikt over de nord-europeiske staters utenrikspolitikk i de siste århundrer» kom ut i 1964 og 1967. Maseng hadde fått ro med seg selv.

I 1970 fylte Maseng 90 år. Han døde to år etter, og etterlot seg et tredje bind av «Utsikt», som han annonserte allerede i bind to. Verket som helhet holder en så høy standard at det i dag gjenutgis. Dette arbeidet får framstå som den norske og nordiske klassiker det vitterlig er.


De tre retningene
som Maseng så i norsk utenrikspolitikk like før Norge ble trukket inn i krigen er fortsatt med oss.

Aktivistenes vestorienterte linje har definert hovedlinjen i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk siden annen verdenskrig. Denne versjonen av småstatsrealismen står i stadig fare for å bli fullstendig absorbert av stormaktsrealismen. Dette har vært en kronisk utfordring så lenge Norge har vært medlem i Nato. Utfordringen er bare blitt større med omleggingen av Nato etter den kalde kri gen, noe diskusjonene om norske bidrag i Afghanistan og Irak viser.

Masengs versjon av småstatsrealismen har ikke spilt noen rolle i Norge, men i Sverige har den vært hovedlinjen. Problemet er at prinsippet om den væpnede nøytraliteten fører til en vanskelig balansegang i forhold til hegemonimakten i den vestlige verden. Sverige har i etterkrigstiden følt dette sterkere enn Norge. Om Norge - slik Maseng ønsket - hadde valgt væpnet nøytralitet, ville det på grunn av Norges sterkere økonomiske og kulturelle bånd til den atlantiske sfære ha blitt et enda større problem. Det er et problem for dem som i dag ønsker å gjøre Norge til mindre av et vedheng til Natos angloamerikansk-dominerte globale sikkerhetspolitikk.

I den grad utenriksminister Halvdan Kohts folkerettslig orienterte linje har noen arvtakere i dag, må det være den delen av norsk utenrikspolitikk som gjennom FN-systemet og det voksende internasjonale sivilsamfunnet søker å betone at rike land må bidra til nedrustning og økonomisk utvikling i de fattigere deler av verden. Denne posisjonen kommer opp i problemer fordi den lett kan miste ethvert realistisk feste i landenes egne interesser. Etter slutten av den kalde krigen har det norske forsvaret vært gjennom en nedbyggingsfase. Den har ikke hatt like dramatiske følger som på 1930-tallet, men i tråd med båndene til USA/Natos strategiskifte er Norges forsvar nå mer og mer organisert med sikte på «out of area»-operasjoner. Mot denne tendensen har grupper innen forsvaret argumentert for å styrke norsk tilstedeværelse og beredskap i egne, svært ressursrike, nordområder.

Slik sett er det grunn til å være enig med Norges første sosiolog, Arvid Brodersen (1904-96). Ved slutten av den kalde krigen forærte han Masengs fire bøker til en yngre samfunnsforsker med kommentaren: «Nå, unge mann, er Einar Masengs tid kommet.»


Artikkelen er en forkortet versjon av forordet til nyutgivelsen av Einar Masengs «Utsikt over de nordeuropeiske staters utenrikspolitikk i de siste århundrer», skrevet av Lars Mjøset, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo.

 

magasinet@klassekampen.no