Tønsberg Blad

12 desember 1947

 

Kretsens erobring av rettsapparatet

Av direktør Lorentz Vogt

 

Spredt og tilfeldig får man etterhvert vite forskjellig fra okkupasjonstiden og frigjøringen. Noen systematisk samling av oplysninger – noen prinsipiell fremstillling kommer aldri fra det offentliges side. De ting man får av verdi, er gjerne utilsiktede avsløringer, når en eller annen forteller om de heltegjerninger hann har vært med på eller det strående arbeid han har utført i en eller annen retning.

Sist var det advokat Sven Arntzen som holdt foredrag i justisforeningen - e....ter referatene å dømme tilsiktet ..vel gjennemarbeidet både morsomt og underholdende foredrag, men også – utvilsomt utilsiktet – med beklagelige avsløringer av rettssystemets forberedelse.

Advokat Arntzen forteller om den hemmelige politiledelses arbeide under krigen og ved frigjøringen. Den hemmelige politiledelse bestod av ham selv som rikspolitichef samt nuværende sorenskriver Meyer, kriminalchef Kaltenborn, politiinspektørene L’Aabé Lund og Tage Petersen og nuværende lagmann Solem.

Av disse var, forteller han, Meyer utsett til politimester (i Oslo). Man stusser litt ved denne siste oplysning. Hvem hadde bestemt at Meyer skulle være politimester i Oslo? Oslos politimester var Welhaven. Han var ansatt av tyskerne, men hadde rettslig krav på straks å tiltre, når han kom tilbake fra tysk fangenskap.  .. te var ytterligere understreket verd kgl. anordning fra London. Det var vel kjent at da politimester Welhaven var vendt hjem, blev han i allfall for en tid holdt utenfor sitt embete. Det var <Arbeiderbladet>s energiske optreden som tvang kretsen til å la hr. Meyer tre tilbake. Men hvem har ansvaret for den utlovlighet som blev begått?

Om ”den hemmelige poltitiledelses” opgave oplyser hr. Sven Arntzen at den skulde organisere et politi som kunde overta ved frigjøringen, utføre sikringstjeneste for andre patriotiske organisasjoner og gi råd og paroler. Det vil kort sagt si, at den skulde treffe alle de bestemmelser som måtte til ved forberedelsen av det kommende rettsopgjør – herunder ... hvem der skulde arresteres og hvem ikke. Uten antydning til hverken ekte eller falsk beskjedenhet fremhever advokaten at han og hans medbrødre i den hemmelige politiledelse utførte et kjempearbeide. Det er utvilsomt så. Noe mindre kunde sikkert gjort det.

 

 

Blandt den hemmelig politiledelses menn nevnes også lagmann Solem. Det tør være overraskende for mange.

Vi vet nu:

-         at langmann Solem har vært med i den illegale politiledelse.

-         at han har vært med på å forberede landssvikordningen av 1944 om hvis lovlighet bl.a. stortingets justiskomité enstemmig har uttalt sine tvil.

-         at han har kommentert – man kan vel si noe ensidig – den av ham forberedte lovgivning.

-         at han har undervist sine dommerkolleger om den rette ånd i og det riktige innhold av de nye og noe brogede rettsprinsipper.

-         at hann selv som lagmann i toneangivende domstol for landssviksaker har praktisert alt han således har forberedt.

Man kan med rette med Hauk Aabel si: ”Reint for møe for en enkeltmann”.

 

I en rettstat har man alltid – selv under enevoldstid – undlatt å forene politi. lovgiver og dommer i én person. Også under Hitlers styre i Tyskland opprettholdt man et skille. Den norske grunnlov sondrer skarpt mellem den utøvende makt og dens organer – herunder politiet, den lovgivende, og den dømmende makt. Det hører til vår grunnlovs høyeste prinsipper. Denne sondring er ikke resultat av juridiske spissfindigheter men av en dyp erkjennelse av, at ingen bør dømme i saker, hvor han tidligere har tatt standpunkt i annen egenskap. Det gjelder helt selvsagt, hvor vedkommende har tatt standpunkt overfor en sosial person. Men det gjelder like ubetinget, hvor han har sagt sin mening overfor et kompleks av samhørende saker. Har en mann tatt et standpunkt, vil han ha vanskelig for å endre det bl.a. av den grunn, at han utvilsomt engang mente at det var riktig.

         Den hemmelige politiledelse var nødvendig og nyttig. All ære bli de menn tildel som påtok sig arbeidet. Men den hemmelige politiledelse og de genskaper den krever, er lite forenlige med det rette objektive dommersinn. Veien fra den hemmelige polititjeneste til dommersetet bør under alle omstendigheter være meget lang.

 

         Av de øvrige medlemmer av ”den hemmelige politiledelse” blev advokat Sven Arntzen riksadvokat og de øvrige plassert i mere eller mindre ledende stillinger innen landssvikpolitiet. Det var praktisk når det gjaldt å fremme rettsoppgjøret med den hurtighet som var forutsetningen, men som det ikke er lykkes å gjennemføre. Men for rettstilstanden i Norge er dette forhold ikke betryggende. Ved frigjøringen måtte der bli begått feil av de halvt legale myndigheter som tok seg av dette. Feilene måtte bli mange og tildels store. Heri må søkes undskyldninger, når også disse ting en gang skal taes op.

         Men de halvt illegale forhold like efter frigjøringen burde snarest mulig vært avløst av helt legale hvor makten var lagt i hendene på nye menn, som sto uten forutfattede meninger og uten ansvar for de feil som måtte være begått. Bare i sådanne hender kan rettsopgjøret vinne den fornødne tillit.

         Herværende forfatter forstår de momenter som ledet til frifinnelse i Feldmannsaken. Men for saken er det utvilsomt en fordel at dommen blev avsagt under administrasjon av lagmann Hjelm-Hansen og ikke under en av ”Kretsen” utgått dommer. Hadde det siste vært tilfelle, vilde det ha gitt anledning til manghånde betraktninger langt utover de nu fremkomne spesielle angrep.

         Andre saker av lignende natur vil komme op. Vi har også spørsmålet om mishandling i fengslene etter frigjøringen. Disse ting bør fra første stund av behandles av objektive menn uten forutfattede meninger og uten forbindelse med de forhold som skal granskes.

 

         Opgjøret har vært en tung belastning av rettsapparatet – og også for dets anseelse. Vi må gjøre oss fortrolig med at rettsapparatet ikke er kommet uskadt gjennem denne belastning. Det må gjenreises i folkets bevissthet. Det kan bare skje gjennem dets egen reformering.

LORENTZ VOGT