http://www.aftenposten.no/kul_und/anmeldelser/article1529493.ece

 

http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article1529493.ece

 

(Først publisert: 12.11.06  Oppdatert: 12.11.06 kl. 00:03 )
 

 
Et gjennomgangstema i boken er skarp kritikk av Nygaardsvold-regjeringen, og den manglende norske beredskapen. Bildet viser den tysk fremrykking under kampene i Midt-Norge. ( Foto: ARKIVFOTO: SCANPIX )

En avviker ser tilbake

SVEIN BLINDHEIM
Den lange reisen.
Et oppgjør med krigen
Pax Forlag
 

En ujevn bok som lar være å utdype viktige deler av det store temaet. Men tidvis lykkes forsøkene på å se de lange linjer.

 

I den anselige alder av 90 år har Kompani Linge-medlemmet Svein Blindheim skrevet en personlig beretning om krigsårene 1940- 45. Erfaringene ble avgjørende for hans engasjement mot Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk i tiårene etterpå. Blindheim - i en etterretningsrapport karakterisert som "en upålitelig major" - forlot Forsvaret i 1966.

 

Veien videre førte ham til historiestudier og en karrière som adjunkt og lektor. Og en dom i 1978 for å ha brutt det militære taushetsløftet da han fortalte om norsk verving av finske agenter til innsats i Sovjetunionen. Da tok Blindheim krigsdekorasjonene sine ned fra veggen.

 

Ville kjempe videre.

 

Tittelen, "Den lange reisen", henviser til det som skjedde etter at Blindheim hadde deltatt i kampene ved Fossum bro nær Askim, i aprildagene 1940. Han tok seg over grensen, og ble internert i Värmland. Svenskene sendte ham hjem i juli, men det var ingen løsning for en som ville slåss. Han måtte komme seg til Storbritannia.

 

I mars 1941 begynte den lange reisen, i første omgang med tog til Rakkestad og på ski over svenskegrensen. Fra Stockholm gikk ferden med fly til Moskva, siden gjennom Sovjetunionen med tog til Svartehavet, videre gjennom Kaukasus til Det kaspiske hav og derfra til Iran og havnebyen Basra i Irak. Resten av reisen foregikk til sjøs med opphold i India og Sør-Afrika. Så over Atlanteren til Trinidad, innen han via Newfoundland satte kursen mot De britiske øyer, nærmere bestemt Glasgow. Da var det blitt november, og Blindheim hadde fått et nytt syn på verden.

 

Frykt og beundring.

 

Det endeløse slettelandet i Russland og Ukraina gjorde et uutslettelig inntrykk. Blindheim tenkte mye på hvordan den tyske hæren ville bli "slukt av det enorme russiske rommet", slik Napoleons soldater fikk erfare i 1812. Beundringen for den sovjetiske krigsinnsatsen stakk dypt, men Blindheim legger ikke skjul på Stalins hensynsløshet overfor sine egne. Den røde hær oppnådde sine resultater gjennom massiv innsats av menneskeliv. Nye avdelinger var rede til å overta når andre hadde bukket under.

 

Britenes beskyttede liv i koloniene sto i skarp kontrast til dette. En regelstyrt og klassedelt verden, der Blindheim følte seg utenfor. Hans skepsis til britene fra våren 1940 dukket opp igjen: De bidro lite selv, men var mestere i å få andre til å slåss for seg.

 

Norge uforberedt.

 

Et gjennomgangstema i boken er skarp kritikk av Nygaardsvold-regjeringen, og den manglende norske beredskapen. Her gjentar Blindheim synspunkter flere andre har kommet med før. Overfor dem som valgte "den andre siden" er hans holdning mer forklarende enn fordømmende.

Blindheims versjon av Norges krig har sannelig ikke mange helter. Milorg-mannen minner om at mange først tonet flagg da det var klart at tyskerne kom til å tape.

 

I snaueste laget.

 

"Den lange reisen" har en knapp og komprimert form. Selve teksten utgjør ikke mer enn 140 sider. Likevel strekker personregisteret seg over 13 sider. Tydeligvis har det vært et poeng å nevne mange personer ved navn. Men finnes det virkelig ikke mer å fortelle om dem? Det hadde boken vunnet stort på.

Historien flyter best når Blindheim forteller om russerne og britene. Da får leseren også et innblikk i hvordan han tenkte under og etter krigen. Han sier det selv i bokens siste setning: "Jo, avviket mitt begynte nok 9. april 1940, og kursen har vært nokså rett fra den dagen".

 

PER KRISTIAN HAUGEN