Nationen, april 1955

 

Hvem var det som drog Norge inn i krigsulykken?

 

Av forhenværende sendemann Einar Maseng

I

 

        Erik Colban som i 1940 var sendemann l London har i Morgenbladet for 6. og 9. april 1955 hevdet at overfallet den 9. april 1940 var en selvstendig tysk angrepshandling som Tyskland har det hele og fulle ansvar for. Halvdan Koht som ved mange lellig­heter, og også utførlig, har rede­gjort for sitt syn, har undertiden sagt omtrent det samme som nå Colban, at begge krigførende ville angripe Norge.

        Da jeg i 1940 var sendemann i Moskva og derunder, i februar 1940, var i Oslo for konferanse med regjeringen, torde det kanskje være meg tillatt i nevne litt om mine erfaringer.

        Vinteren 1940 fulgte Moskva, som da ennå hadde intim kontakt med begge de krigførende og gode opplysninger hos dem, med spent oppmerksomhet deres hensikter og planer med den skandinaviske halvøy. I februar kunne en hos russerne merke en økende nervøsitet for tiltak fra Vest. Ikke så at de ventet å se engelskmennene og franskmennene på den finske fronten. De visste vel at vestmaktene ikke hadde stvrker å avse herfor. Men de fryktet for at Vesten med sin overlegne flåte, kunne skaffe seg fotfeste i Norge og kanskje fra dette føre operasjoner gjennom Beltene mot Østersjøen, hvor Vesten så mange ganger hadde vist seg farlig for Russland.

        Russerne var vel bekjent med den strategiske metoden som de engelske     metoden som de engelske militærforfattere har betegnet  som  Englands   «historiske» strategi overfor landmaktene: Ved hjelp av landstignings­operasjoner ute i motstanderens flanker å tvinge ham til å spre sine stridskrefter. For å forsterke virkningen av disse operasjoner på «de ytre linjer» hadde sjømakten pleiet å trekke  her  liggende kyststater inn på sin side og derved legge hånden på deres råvarekilder. (Det gjaldt nå mal-

 

II

 

men på nordflanken og oljen på sørflanken).

        Det var kjent at England i den 1. verdenskrigen hadde villet støte fram over nordisk område mot Tysklands nordflanke. Foretagendet som var blitt forberedt langt på vei, var blitt oppgitt alene fordi det på andre krigs-teatre (sørflariken) hendte uforutsette begivenheter som la beslag på for store vest-krefter.

        Mellemkrigiperiodens britiske lære, at mot høyt utviklede in­dustristater var blokaden det avgjørende våpen, ver heller Ikke unngått russerne.

        12. februar 1940 skrev Jeg til Utenriksdepartementet  at vi måtte regne med at vestmaktene ville gå til en aktivere krigsførsel «Men Tyskland er sikkert klar til å møte alle silke tiltak, og faren for de mindre land ligger deri at Tyskland kan være fristet til i komme slike tiltak i forkjøpet.»

        Jeg fant det så viktig å få rede­gjort for de norske myndigheter for de farer som, fra Mosk­vas synspunkt sett, truet Norge, at jeg bad om i få reise hjem en tur. Dette ble innvilget, og 24 februar 1940 hadde jeg en samtale med Koht.

        Denne som ellers alltid tok mot meg med vennlighet var denne gangen tydelig lite fomøvd med mitt besøk. Jeg anfører av mine notater: «Jeg spurte Koht — etter at vi hadde talt sammen en tid — om jeg skulle søke Kongen. Med det eiendommelige kast han undertiden gjorde med hodet, svarte han; Det er ikke noe å snakke med ham etter. Da jeg deretter sa at jeg hadde tenkt å søke generalstabsjefen, svarte han først uvillig, og da jeg så spurte bent fram, sa han at, han ikke ønsket det.»

        Min betoning av forsvarsnød­vendigheten berørte ham usympatisk.

        Da det var skikk og bruk at våre sendemenn under besøk i

 

 

III

 

Oslo framstilte seg for statsoverhodet, og da dette måtte være særlig nærliggende for en som under brennende verdenskrig og vinterkrig i Finnland representerte Norge i Russland, matte det virke påfallende at jeg Ikke gjorde det. I september 1939 hadde Kongen med interesse påhørt min muntlige rapport Da jeg selvsagt var avskåret fra å meddele årsaken, var forholdet egnet til i sette også meg personlig i et skjevt lys. — Jeg måtte innskrenke meg til å levere uten­riksministeren et memorandum datert 23. februar 1940.

        Av min samtale med Nygaards­vold 20. februar 1940 anfører jeg etter mine notater: «Jeg framholdt at Norge måtte gjøre det samme som Sveits, Belgia, Nederland og andre land hadde gjort, nemlig å innkalle de forsvarsstyrker vi

kunne sette opp. Det som nå true var Inngrep fra vestmaktenes side.

Hvis vi sa klart ifra at de kunne ikke bruke vårt land for sin krig­føring med mindre de kjempe oss ned, så ville de vike tilbake herfor. Alt måtte gjøres for å hindre en landgang, hvilken den fare som nå hang over oss. Dertil svarte Nygaardsvold med

Resignasjon: «Det vil ikke nytte. Engelskmennene er kynikere.»

        Det var tydelig, har jeg notert i dagboka, at ved «Altmark»-affæren og ikke minst ved Chainberlains tale noen dager etter af­færen, engelskmennene satt seg i respekt hos ham.

        27, februar sendte jeg et brev til Koht. hvori jeg blant annet skrev: «Et annet punkt som for meg fremstiller seg som særlig viktig er at det bringes på det rene hvordan Sverige stiller seg og eventuelt hvilken medvirkning det kan regnes på fra dette lands side, i tilfelle av landgang på den norske kyst — Kunne det gis en erklæring av de to land om at de var fast bestemt på i fellesskap, med alle midler, å motsette

 

IV

 

seg en landgang, ville dette sann­synligvis virke godt til alle sider. »

        På dette brev fikk hverken jeg eller legasjonen i Moskva, hvortil jeg reiste tilbake, noe svar. Det ble ikke foretatt noe t den fore­slåtte retning.

        I dagboka finner jeg i forbindelse med referatet av samtalene med Koht og Nygaardsvoll et notat: «Mitt skriftlige memorandum av 23. februar 1940 med henstil­ling om 1) moblllsering. 2) forhandlinger med Sverige om samarbeid i tilfelle av landgang, kunne selvfølgelig ikke vinne gehør, etter den alminnelige innstil­ling som regjeringen hadde.» På det tidspunkt ville en mobiliser­ing i Nord-Norge nærmest være rettet mot vestmaktene.

       

        Det foreligger nå tallrike autentiske opplysninger og redegjørelser av engelske og franske forfattere som viser hvorledes vestmaktene tok opp sin idé fra den 1. verdenskrigen — i trekke Norden inn i sine krigsoperasjoner — og hvorledes de ved sin aktivitet spesielt overfor Norge å få Tyskland til å foreta en aksjon mot Norden.

        De engelske lederne hoverte over dette.                

        - Og med rette. For Tyskland som vinteren 1940 forberedte en hovedoffensiv mot vest, var det et stort militært avbrekk, at de ble tvunget til å detachere for et foretagende mot Norden store og viktige stridsmidler, som det hadde høylig bruk for i området ved Kanalen.

        Colban skriver at selv om vestmaktene ikke hadde forberedt noen aggresjon mot Norge, ville Hitler ha angrepet oss. «I hvert fall før han gikk inn i Frankrike ville han  ha overfalt Norge og Danmark.»

        Ingen som har noen trening i krigshistorie og strategisk tenking, ville kunne skrive dette. Det  var kun nødt og tvunget at den tyske overledelsen gikk til denne  ek­

spedisjon. Det var et helt logisk ønske fra dens side at Norden forble liggende som et nøytralt av krigen uberørt område som fort­satte sine normale handlesforbin­delser med Tyskland.

        Enda mindre begrunnet er Col­bans påstand at Tysklands foretagende mot Norge vinteren 1940 var et sikringstiltak i anledning

 

 

V

 

av påtenkt angrep på Russland. Når den tyske ledelsen stod foran en offensiv som den betraktet som krigsavgjørende, var det alene en akutt strategisk fare som kunne bringe den til i detachere store og verdifulle stridsmidler til et annet formål og noen sådan fare fra russisk side forelå det på denne tid absolutt ikke. — Russerne som fryktet for vestbeset­telse av den skandinaviske halvøy, kjente seg den gang tilfreds med at Tyskland forebygde en sådan. Molotov gav under en samtale jeg hadde med ham i begynnelsen av juni -1940 uttrykk for mishag med at vestmaktene stod i Nord-Norge.

        Russland skulle, i parentes bemerket, helst sett at denne landsdelen var blitt holdt av nordmennene, etter «Mowinckel»-planen eller en lignende ordning.

        Et sted skriver Colban at det resonnement kunne latt seg høre, at det var Storbritannias angreps-planer mot Norge som drev Tyskland til angrepet 9. april, og at Tyskland ville ha respektert Norges nøytralitet, om Storbritannia hadde vist vilje dertil — hvis det bare hadde vært Norge som ble overfalt av Tyskland. Men Hitler overfalt jo samtidig Danmark! Det kunne han godt ha latt være, hvis det bare var ham om i gjøre a komme vestmaktene i forkjøpet i Norge, sier Colban.

        Dette er — militært — ikke holdbart. Den tyske ledelsen måtte være forberedt på engelske flåteaksjoner i Kattegat, gjennem hvilket det tyske ekspedisjons­korps forbindelser med hjemlandet måtte gi. Utfallet av den tyske ekspedisjonen til Norge berodde helt på om det skulle lykkes tyskerne å opprettholde denne forbindelsen. Og det kunne ikke gjøres uten ved støtte av dansk territorium.

 

        Hadde Norge hatt forsvaret på sin post og, sammen med Sverige, latt England tydelig forstå at det ville verge sin nøytraltet mot enhver aggressør — slik som alle visste det ville gjort under den 1. verdenskrigen — ville vest-maktene, med sine begrensede landstyrker, ikke kunnet gi i gang med noe landgangsforeta­gende. Av hensyn til sin almin­nelige politikk kunne England for øvrig ikke gått til å nedkjempe

Xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx(uleselig)xxxxxxxxxxxxxxxxxxx

 

 

 

 

VI

 

var besluttet på å hevde sin uavhengighet.

        Tyskland ville da i 1940 — i sin egen interesse — latt Norden i fred. Og senere utviklet krigen seg slik at Tyskland flkk stadlg vanskeligere for å avse krefter til sekundære operasjonsteatre.

        Da Hitler o 1941angrep Russ­land, således at Østen og Vesten kom i krig sammen mot sentralmakten, slik som England i 1939 hadde villet det, endret den stra­tegiske situasjonen seg på flere måter.

        En viktig omstendighet var det at Sverige etter hvert rustet kraftig opp og ble hardere l sin nøytralitetsvilje. Det som hadde vært faren for Norden i 1940 var at vestmaktene da hadde regnet ikke bare på Norges svakhet, men også på Sveriges — at dette land, på grunn av sin medfølelse med Finnland og uvilje mot Østmak­­­tene, mer eller mindre motstre­bende skulle akseptere det vest-makt-framstøt på den skandinav­iske halvøy, som London og Paris da ventet seg så meget av. Det var for å nå Sverige at de måtte krenke Norge, på lignende måte som Tyskland for å nå Norge, måtte krenke Danmark. — Det er all grunn til å anta, at et Norge som i 1940 var forblitt uantastet, etter hvert ville ha søkt nærmere til det i styrke økende Sverige, og satt sitt eget nøytralitetsvern i funksjonsdyktig stand. Det ville da på krigens senere stadier vært fåfengt å spekulere i de skandi­naviske lands nøytralitetsvakt. Colban skyter meget over målet når han skriver at Tyskland gjorde den svenske regjeringen til et redskap for sin politikk mot Norge og Finnland.

        Tyskland, som fra 1942 av hatt interesse av å hindre entente­-transportene nord for Nordkapp, ville ikke funnet på å spandere sine svake sjøstridskrefter på denne oppgaven. Det hadde måttet innskrenke seg til herfor å bruke sine fly­krefter, som hadde kunnet basere seg på det finske Petsamo-området. Finnene gikk, som bekjent, l 1941 under det trykket de kjente fra Russland, mer enn villig med tyskerne.

Vestmaktene hadde for sin offensiv mot sentralmakten to linjer: 1) fra England mot Nord-Frankrike 2) fra det østlige Middelhav mot Balkan og Donau. På ...

Xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx(uleselig)xxxxxxxxxxxxxxxxxxx

 

 

 

VII

 

ning for slavene, betydde denne for entente-maktenes krigføring nå langt mer enn nordfronten, navnlig denne aller nordligste del. Vestmaktenes prinsipale forbindelse med Russland gikk også over den Persiske bukt. Entente-maktene hadde nå ikke noe større behov for noen felles besettelse av Nord-Norge lignende deres besittelse av Persia. En okkupasjon med vestmakt-tropper alene stulle Russland ha motsatt seg.

        Det som Tyskland hadde interesse av i nordområdet var å kontrollere inngangen til Østersjøen, når Sverige var nøytralt, var dette en forholdsvis lett oppgave for Tyskland.

        Colban har heller ikke kunnet vise til et eneste vitnesbyrd eller et eneste dokument, som taler for at Tyskland hadde noen selvstendig angrepshensikt overfor Norge eller Sverige. Endog vinteren 1940 fortsatte Tyskland å oppfordre

Norge til høyere forsvarsberedskap. Det subvenerte det norske blad som hadde gjort Norges forsvarsberedskap til det helt dominerende punkt i sitt program. Av England ble Norge, såvidt jeg vet ikke rådet til å mobilisere.

 

        Da en fremmed makt vinteren 1940 ville angripe Norge for å bruke det for sin krigføring sviktet det norske styret.

        Etter undersøkelseskommisjonens og Scharffenbergs avslørende publikasjoner er det ikke mulig å komme forbi den ting at ved siden av vestmaktenes i og fort seg legitime maktpolitikk var der våre egne lederes uerfarenhet med hensyn til den slags politikk som drog oss inn i krigen. Da ulykken var skjedd, måtte disse for Ikke å miste sitt ansikt, legge skylden på den andre krigførende parten. Det var denne som ble skurken i fortellingen. For dem som hadde lokket oss —  vestmaktene — var dette en ekstra triumf.

        Det  ville vært det beste om disse triste ting for alltid ble over­latt til glemselen eller til en sak­lig drøftelse av det ringe fåtall som kjenner aktene.

        De som nå — nesten som en innledning til tiårsminnet om krigsulykkens slutt — maner fram for den brede offentlighet de uhyggelige ukene før 9. april 1940 og     dermed provoserer fram ny diskusjon og vitnesbyrd som hit­til har ligget i ro — gjør ikke

Xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx(uleselig)xxxxxxxxxxxxxxxxxxx