Av JONAS TJERSLAND
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=166207
MINERYDDERE: Her er tyske soldater på leting etter miner.
Foto: «Nordmennenes egen historie»
I norsk etterkrigshistorie er det én historie som er
spesielt lite omtalt.
Det er historien om de tyske soldatene som ble brukt som mineryddere, stikk i
strid med Genèvekonvensjonen.
I den kommende DVD-filmen «Hverdagsliv i krigsårene» i serien «Nordmennenes egen
historie» er behandlingen av de tyske soldatene viet oppmerksomhet.
VG TV:
Klikk her for å se video.
Lite dokumentasjon
Det finnes lite dokumentasjon om tyskernes arbeid med å
fjerne miner i Norge, og ifølge professor emeritus Anders Chr. Gokstad har dette
vært et omstridt tema opp gjennom årene.
I 2003 skrev Gokstad om emnet i boken «Men seier'n var vår» som ble gitt ut av
Institutt for samfunnsmedisinske fag ved Universitet i Bergen. Gokstads
hovedkilde er hovedsakelig dokumenter i Riksarkivet fra den allierte
overkommando i Norge.
- Temaet er veldig lite berørt, og det er jo litt tvilsomt hvordan denne saken
ble behandlet. Det er ikke akkurat pynt på vår historie. Vi var ganske
hevngjerrige på den tiden, og det er et mørkt kapittel, sier Gokstad til VG.
Innen fjorten dager etter frigjøringen 8. mai 1945 skulle tyskerne samles i
tyske reservater. Mange av dem fikk imidlertid andre oppdrag. Bare i Finnmark
var det lagt ut 98000 miner, og tyske soldater fikk i oppdrag å rydde minene.
FARLIG ARBEID: I løpet av få måneder sommeren 1945
mistet 275 tyskere livet på grunn av mineryddingen
Foto: «Nordmennenes egen historie»
Mange døde
I følge Anders Chr. Gokstads dokumentasjon ble det 21. juni
1945 registrert 119 døde og 163 sårede tyskere som følge av minerydding. To
nordmenn og fire briter var også registret som sårede. En drøy måned senere, i
slutten av juli 1945, var tallet steget til 179 døde og 292 sårede.
Tallet steg dramatisk frem til den siste registreringen 29. august. Da hadde 275
tyskere mistet livet på grunn av mineryddingen. Hele 392 personer var såret,
ifølge tall som var kommet inn til Allied Forces Head Quarter.
- Den første innsatsen var fra frigjøringen og ut i august. Det er uklart
hvorfor det var et opphold i mineryddingen, men det er mulig det var etter
initiativ fra alliert hold etter avtale med de kapitulerte styrkene, sier Anders
Chr. Gokstad til VG.
Det gikk nesten et år før mineryddingen kom i gang igjen. I mai 1946 ble Hærens
overkommando og den gjenværende tyske overkommando enige om en ny
mineryddingsplan. Et tysk pionérkompani på 600 mann ble opprettet for å fjerne
landminer og ammunisjon.
Lovstridig
- Det var store områder som ikke var ryddet, spesielt i Nord-Norge. Da de
startet opp igjen, var det mange som ble med igjen, for det var godt betalt,
sier Gokstad.
Ifølge Gokstad innvendte den tyske overkommandoen at det å bli tvunget i
minerydding stred mot internasjonal lov. Hærens overkommando krevde 62
minespesialister uansett villighet. Det ble vist til artikkel 32 i
Genèvekonvensjonen som sier at «Det forbudt å bruke krigsfanger til skadelige
eller farlige arbeider».
Hærens overkommando skal imidlertid ha svart at tyskerne ikke var krigsfanger,
men avvæpnede styrker som hadde overgitt seg betingelsesløst.
- Registrering av de døde fant ikke sted nå, og jeg har forstått at det var
ganske få. Denne gangen hadde de avtaler om behandling ved norske sykehus,
forteller Gokstad.
Mineryddingskommandoen var operativ fra juni og ut september 1946. Virksomheten
vakte også oppsikt i Det Internasjonale Røde Kors, og på sensommeren 1946
besøkte Røde Kors-representanten dr. Hoffmann de tyske forlegningene i Hamnbukt
og Kirkenes.
Ifølge historiker Hans Fredrik Dahl oppleves mineryddingen annerledes i dag enn
like etter frigjøringen.
- For oss i dag oppleves det som temmelig barskt. Jeg tror kanskje at Forsvaret
ikke ser tilbake på det med en spesiell stolthet. Men man må huske på at rollene
var atskillig annerledes, sier Dahl, som ikke tror historien om de tyske
minerydderne har vært underlagt noen bevisst fortielse.
- Det hender at samfunnets verdier endrer seg, og at fakta fra historien kan stå
i et grellere lys, sier han.
(VG 08.04.06 kl. 12:20)