"Den norske Høyesterett ble en vippende 'båt i statsskipets kjølvann. Dommerne har anstrengt seg for å dreie loven dit det politiske kompass pekte hen." (Professor Jens Arup Seip)
Jussprofessor i særklasse
Av John Sand
Johannes (Johs.) Bratt Andenæs er født 7. september 1912 i Innvik. Han ble cand. jur. 1935 og tok i okkupasjonstiden (1943) den juridiske doktorgrad ned avhandlingen Straffbar unnlatelse. Den 15.10.43 ble Andenæs arrestert, og han var fange på Grini i tiden 09.12.43 - 24.12.44.
Den kjente pressemann (AP) redaktør Arne Tumyr har karakterisert Andenes som Aktoratets mann og det er helt sikkert en riktig konstatering.
Den 17, januar 1946 sendte riksadvokatembete (riksadvokat Sverre ..... ) ut et sirkulære, (meddelelse nr. 39) til dommere, statsadvokater og andre son hadde med "rettsoppgjøret" å bestille. I sirkulæret gjengis Kongens proklamasjon av 7. juni 1940. Ifølge riksadvokaten heter det i proklamasjonen at regjeringen ville "opprettholde det norske folks selvstendighetskrig”.
Under en rettssak mot juristen Harnoll i januar 1948 vakte det oppsikt når tiltalte la fram aviskopier som viste at Kongens proklamasjon var ukorrekt gjengitt i riksadvokatens sirkulære. Harnoll kunne dokumentere at det i proklamasjonen faktisk sto : "Det norske folks selvstendige liv" Rikadvokatens ’kilde’ var avisen Finnmarken for 12.06.40 hvor det forekom en trykkfeil slik at det sto "selvstendighetskrig" istedetfor det riktige "slvstendige liv." Undersøkelser jeg har foretatt viser at Nord-Norges ledende aviser dengang, Lofotposten og Nordlys, hadde begge helt korrekte gjengivelser. Det sanne har UK bilag bind II s. 132.
Det er blitt spurt : Var det utelukkende distriktspolitiske hensyn som gjorde at akkurat "Finnmarken" ble foretrukket? Vi bør kanskje være så elskverdig at vi tror det.
Mange av de tiltalte under "oppgjøret" som hevdet at den faktiske krigstilstand mellom Norge og Tyskland opphørte 10. juni 1940, ble bragt til taushet av aktor/ dommer ved at Riksadvokatens sirkulære ble lest opp. Domstolene betraktet - forståelig nok - riksadvokatens melding som en veiledning og ikke som en vill-ledning. Når påtalemyndighetens høyeste representant hadde underrettet hver eneste dommer i landet om at Konge og regjering hadde drevet "selvstendighetskrig" fra London, ble dette av dommerne betraktet som en ugjendrivelig kjennsgjerning.
Etter at riksadvokatens "veiledning" var avslørt rykket Johs. Andenæs ut med forsvar for riksadvokat Arntzen : "Trykkfeilen er .jo i seg selv uten synderlig betydning,"
Men den kjente direktør Lorentz Vogt - han var en rettsindig mann - var av en annen oppfatning:
"Kongens uttalelse om "selvstendighetskrig" er blitt påberopt i retts-sak etter retts-sak. .... Det er en meget graverende feil av riksadvokaten å bygge en gjengivelse av et offisielt dokument som Kongens tale på en avisgjengivelse."
Av Stortingstidende 1948 s. 686 fremgår at professor Andenæs har "gitt en lang juridisk betenkning" for Protokollkomiteen. På den følgende side refereres representanten Broch (A) :
”Professor Andenæs forutsetter i virkeligheten at vi ikke kan være krigførende etter at landet er okkupert."
II
Her - overfor Protokollkomiteen - tilkjennegir Andenas et helt korrekt syn, men i den bok han i 1979 ga ut hos Tanum, "Det vanskelige oppgjøret," desauverer han seg selv. Dette skal jeg komme tilbake til, men først skal vi se litt på forannevnte "lange juridiske betenkning" - som Andenæs utarbeidet for protokoll-komiteen. Det helt
vanlige er at slike betenkninger følger innstillingen. For noen år siden sendte jeg en kopi av Stortingstidende til en professor e.m. som var ukjent med det representanten Broch hadde sagt i Tinget i 1948. Professoren fattet interesse for og ga beskjed om at han ville skaffe kopi av betenkingen. Etter nærmere fire måneder meddelte han meg at noen betenkning av Andenæs i forbindelse med Protokollkomiteens innstilling ikke fantes i noe arkiv. Det eneste som kunne tilveiebringes var en kopi fra Stortingets arkiv som viste at Andenæs hadde mottatt et honorar for arbeid for Protokollkomiteen, beløpet var på kr.7.500.
Hermed kommer jeg tilbake til Andenæs: ”Det vanskelige oppgjøret” Som det fremgår av vedstående faksimile fra bokens s. 99 skriver Andenæs :
”Derfor ble general Fleischer og hans s t a b (min uth.) med over til Storbritania..”
Det f a k t i s k e forhold er imidlertid korrekt beskrevet av bl.a. stortingspresident C.J. Hambro i "Drømmere og dådsmenn s. 169 :
”Fleischer kom til London uten nogen stab, uten adjutant, uten å få stillet til disposisjon en eneste offiser med krigserfaring.”
I en lang kronikk i Tønsberg Blad 09.12.47 bekrefter Hambro ytterligere at general Fleischer ikke fikk med hverken stab eller adjutant til England :
”Om hans stab var der ikke tale. Og general Fleischers adjutant kom heller ikke til å bli med”.
I samme kronikk gir Hambro en viktig, men fortiet, opplysning:
" Bestemmelsen om at Konge og regjering skulle forlate landet, var en politisk og ikke en militær sak. Det ble derfor ikke innhentet nogen uttalelse fra "alle militære autoiteter."
Undersøkelseskommisjonens beskrivelse i avsnittet "Forsvaret" s. 54 er helt sammenfallende med stortingspresident Hambros forannevnte uttalelser:
"... heller er det ikke protokollert noe on en overføring av en stab for general Fleischer."
Fleischer-biografen general Torkel Hovland avviser både s. 235 og s. 234 i "General Fleischer" at Fleischer fikk med noen stab til England. S. 236 skriver Hovland :
" ..såvel Forsvarets overordnede ledelse som Hærens generalstab ble igjen og hadde i virkeligheten spilt ut sin rolle i forsvarskampen."
På den følgende side kommenterer general Hovland kapitulasjonsavtalen av 10.06.40:
"Den nevner ikke med et ord at kampen skulle fortsette fra utlandet og med rette kunne tolkes som total norsk kapitulasjon."
Videre skriver generalen at Ruge mente at
"Norges militære motstand var over og at styrkene i utlandet nærmest ville få en symbolsk betydning,"
III
Heller ikke på s.97 i ”Det vanskelige oppgjøret" makter Andenæs å holde seg til sannheten. Han skriver :
"Et vilkår for å dømme for bistand til fienden var at Norge og Tyskland var i krig under okkupasjonen. I den første tid ble dette ansett som så selvsagt, at spørsmålet ikke engang ble tatt opp fra forsvarets side."
At professorens opplysning i siste setning er usann bevises av bl.a. følgende:
Allerede i den aller f ø r s t e landssviksak som tale behandlet av Høyesterett (Haalandsaken 6. august 1945) ble det fra forsvarets side gjort gjeldende at krigen sluttet i og med Norges kapitulasjon den 10. juni 1940.
Se her Rettstidende for 1945 s. 15 :
"Videre hevder domfelte at Norge , i den betydning som strl. paragraf 86 anvender uttrykket, ikke kan sies å delta i krig etter at de norske styrker har kapitulert og landet kommet inn under okkupasjon."
Som jeg foran har omtalt inntok Andenæs - i egenskap av rådgiver for Protokollkomiteen -nøyaktig samme standpunkt som forsvaret i Haalandsaken, men i sin iver for å skaffe "rettsoppgjøret" legitimitet må han distansere seg fra den korrekte oppfatning som han hevdet overfor Protokollkomiteen.
Se her også redaksjonsartikkel i Morgenbladet onsdag 26.11.47 :
"Under hele oppgjøret har de fleste - tar man nok si - av de anklagede anstilt seg uforstående om at Norge var i krig med Tyskland, i allfall- etter at kampene i Nord-Norge hørte opp i juni 1940."
Også den straffelovskomite, med professor Wilhelm Keilhau som formann, som den 12. mars 1941 ble nedsatt av Nygaardsvoldregjeringen konstaterte at NS-medlemmer anså krigen mot Tyskland for å ha opphørt 10. juni 1940." Dette fremgår av OT.prp. 92 1945/46 s. 66.
Lenger ned på s. 97 skriver professor Andenæs at det var "NS-folk og andre som ble rammet av oppgjøret som alment hevdet at krigen opphørte" i og med kapitulasjonen. Her underslår Andenæs hva så "tunge” historikere som professor Sverre Steen og statsstipendiat i historie, cand, jur. Sverre Hartmann har uttalt i det her berørte spørsmål. Professor Steen skriver i boken "1940 - Fra nøytral til alliert, s. 267 :
"Det var sommeren 1940 en ikke ualminnelig mening at krigen mellom Norge og Tyskland egentlig sluttet 9. juni, og at nordmenn som fortsatte krigen i utlandet var å betrakte som frivillige som ikke bandt staten Norge ."
I Hartmanns bok "Søkelys på 1940" PAX 1970) står det s. 50 :
"Dermed bør man kunne fastslå at den faktiske krigstilstand ble opphevet i
og med den ensidige norske meddeelse til fienden via nøytral tredje makt, og at
denne opphevelse av den faktiske krigstilstand i forpliktende former ble låst
fast for den annen verdenskrigs varighet gjennom Trondheimsavtalens hoved
bestemmelse."
Nederst på s. 97 finnes nok en grovt misvisende påstand av Andenæs. Her sier han om den brtiske journalist Ralph Hewins :
"Han påstår at kapitulasjonsoverenskomsten inntil siste halvdel av 1947 var hemmeligholdt i Norge, og da først ble offentliggjort i falsk oversettelse."
IV
Såvidt jag kan se er det ikke mulig å avvise påstandene fra Hewins. Statsstipendiat i historie, cand. jur Sverre Hartmann uttaler nemlig i "Søkelys på 1940" s. 57 :
Trondheimavtalen er ikke vanskelig å forstå dersom man leser den sproglogisk riktig, og i hvert fall ikke tolker den mot ordlyden. Dessverre har avtalen aldri været presentert i korrekt skikkelse for norske domstoler, aller minst i oversettelse. Det lyder utrolig, men er sant.
Fra første stund ble Trondheimavtalen uriktig oversatt og uriktig satt opp i de forskjellige avskrifter. Disse feilaktige avskrifter er så blitt gjengangere i våre rettsaler, domstolenes premisser og avgjørelser og i vår historiske forskning.
I Tønsberg Blad 04.12.47 kom den kjente skribent direktør cand. jur Lorentz Vogt med en nådeløs kritikk av norske myndigheters unnlatelse av å legge fram relevant historisk materiale :
"Man har unnlatt å legge frem basis for alt sammen : Regjeringens protokoller, administrasjonsrådets forhandlinger, departementenes skrivelser, de militære kapitulasjonsdokumenter, arkivet for nemnden for industri og omsetning. Hele kildematerialet holdes skjult. Derfor er oppgjøret, det rettslige som det utenrettslige uten grunnlag. Når et enkelt dokument kommer frem virker det som en indiskresjon, mens det i alminnelighet er en forsømmelse hvis det ikke kommer frem."
Samme forfatter har i Tønsberg Blad 16.06.47 et inserat "Dokumentene mangler fremdeles" Her etterlyser Vogt "parolene fra London og hjemmefra.' Han krever fremlagt "Sannheten dokumentert gjennom samtidige skriftstykker i uretusjert form.”
I spørsmålet om hemmeligholdelse av kapitulasjonsavtalen tar Hewins feil når han hevder at avtalen ble hemmeligholdt bare til 1947. Som det fremgår av nedenstående faksimile av brev av, 25.11.56 fra norsk UD til overrettssakfører Heine Meyer nektet departementet å frigi avtalen så sent som ultimo november 1956.
Professor Andenæs har også i sin bok gitt en ukorrekt oversettelse av det tyske uttrykk ”die gesamten" ved å fortelle at det betyr "de samlede" I Aftenposten morgen 17.11.72 har translatør Werner Müller dokumentert at uttrykket "die gesamten Streitkrafte må oversettes til samtlige, alle. Müller opplyser at han for sikkerhets skyld har forelagt spørsmålet for Gesellschaft für deutsche Sprache som svarer : "Die gesamten norwegischen Streitkrafte må oversettes med "s a m t l i g e norske stridskrefter og ikke "de samlede norske stridskrefter."
Oslo, 23. november 1956.
Kapitulasjonsavtalene fra 1940
I tilslutning til departementets brev av 31 f.m. skal meddeles at departementet etter samråd med Forsvarsdepartementet ikke finner for tiden å burde offentliggjøre de omhandlede avtaler.
For Utenriksministeren:
(U.) R.B. Skylstad