Paal Berg og Kongen.
Av John Sand
”Jamvel i dag veit det norske folket lite om det dobbeltspelet som heimefrontleiinga såman med leidande politikarar dreiv under krigen. . .Dei som har skrive soga om det, har granska for å tekjast styresmakten . " (Stortingsmann Olav Versto )
For atskillig tid siden hadde Magne Skodvin et inserat i Aftenposten "Kongen og Paal Berg," hvor Skodvin "nøyet seg med å fastslå at Berg, så lenge han deltok i forhandlingene stod fast på at Kongen ikkje kunne avsetjast.."
En Oslo-mann som fant Skodvins anførsler både misvisende og mangelfulle, sendte Aftenpostens debattredaksjon en imøtegåelse, men Aftenposten takket som vanlig nei til korreksjon av Skodvin. Avisen synes å ha utstyrt Magne Skodvin med samrne privilegium som vår forfatning gir Kongen :" "Hans person er hellig, han kan ikke klandres" (grunnlovens paragraf 5) .
Kanskje jeg her i bladet kan få plass til en kort beskrivelse av Paal Bergs aktivitet i mai- og junidagene 1940 og hans mislykte forsøk på regjerings dannelse i 1945.
I "London-regjeringa" I s. 18 skriver professor Olav Riste :
"17. juni 1940 kom ei særleg oppmoding' frå Paal Berg om at Kongen ikkje måtte tale over London radio" da kritisk situasjon i Oslo i disse dager som ytterligere kunna forverres ved sådan tale ... Kongens tale ble vistnok avlyst."
Det siste er litt uklart. Hos Hans Fredrik Dahl i "Dette er London" står det nemlig om Bergs inngripen :
"Telegrammet hadde nær veltet Kongens tale." .
Jfr. her h.r. advokat Annæus Schjødt : "Riksrådsforhandlingene i 1940" s. 22 :
"Gjennom legasjonen i Stockholm henstillet Paal Berg inntrengende til Kongen at han ikke skulle holde radiotale den kvelden."''
Det var altså ikke tyskerne, men Paal Berg som ville hindre at Norges konge fikk anledning til å ytre seg.
Lenger nede på samme side kan Riste fortelle at allerede tre dager senere gjorde Paal Berg - nå sammen med fylkesmann Christensen - et nytt forsøk på å stanse en radiotale fra London, denne gang en annonsert tale av utenriksminister Kont. "Men
nå no tok London-regjeringa til motmæle" beretter Riste og fortsetter
" I eit telegram til Stockholm med vidare adresse til Paal Berg... kom regjeringa med følgjande erklæring : Norske regjering fastholder at noen legal styring for Norge avtalt av norske myndigheter ikke må bli godkjent. Slik godkjenning innebære faktisk oppgiving av Norges selvstendighet. Regjering og har derfor ikke kunnet rette seg etter henstillinger fra Paal Berg om i denne tid å tie med det som Norges regjering pliktmessig må arbeide for.
II
Paal Berg kom i aprildagene 1940 til å spille en meget fremtredende rolle under den forhandlingsprosess som førte fram til opprettelsen av Administrasjonsrådet 15. april.
"Det synes klart at han ikke ble involvert i forhandlingene fordi hans holdning var mer kompromissløs overfor tyskerne enn andres, snarere tvert om,"
skriver Jon Vea i "Krigen i Norge" red. Hans Fredrik Dahl (Pax)
Det var etter forslag fra Paal Berg at Administrasjonsrådet ble utnevnt av Høyesterett, og Berg anbefalte sine meddommere å stemme for forslaget. Under domstolens behandling av saken foreslo dommer Klæstad at Høyesterett ikke skulle gå med på ordningen før den var godkjent av K o n g e n. Klæstads forslag fikk 4 stemmer, mens Paal Bergs fikk 7,
Administrasjonsrådet var godkjent av Hitler selv ved Førerforordning av 24. april 1940. Om Administrasjonsrådets medlemmer opplyser Cappelen : Norsk Krigsleksikon s. 15, 1. spalte 5
"Medlemmene avga troskapsløfte til det tyske rikets befullmektigede, Braüer, noe ... Quisling ... fremholdt at hans egen 9. april- regjering ikke hadde gjort."
I Undersøkelseskommisjonens Innstilling s. 191 står det :
"Det var fra første stund en absolutt forutsetning at Administrasjonsrådet skulle lojalt arbeide sammen med tyskerne i Norge, det vil si med de militære sjefer og den tyske legasjon. (Min uthevelse )
Med stor undring må man konstatere at det lojale samarbeid skulle skje også på det militære område og i den tid norske tropper kjempet desperat mot tyskerne – altså mens Norge og Tyskland faktisk var i krig.
Den 3. mai 1940 oppnevnte Administrasjonsrådet et eget utvalg "Nemnda for Industri og Omsetning." I protokollkomiteens Innstilling O.IX A 1948 heter det om nemndas virksomhet :
«Hvis ikke tyskerne hadde fått det solide grunnlaget å arbeide videre på som Nemnda for Industri og Omsetning ga dem, ville det utvilsomt vært langt vanskeligere for dem, og det ville tatt dem betydelig lengre tid å ta over og utnytte hele vårt næringsliv til nytte for Tysklands krig og med sikte på varig utnytting av det til tysk fordel»
Videre står det i Innstillingen :
.. i den kartlegging som nemnda foretok av norsk næringsliv, er «også sprengstoffindustrien tatt med, skjønt det måtte være klart for alle at sprengstoffet vesentlig ville gå til tyskerne og fortrinnsvis til befestningsarbeider her i landet».
I den fremragende historiske fremstilling "General Fleischer" skriver general Torkel
Hovland s. 375 :
Intet ble gjort for å forhindre at det norske næringslivet fullt og helt ble integrert i den tyske krigsøkonomien. Ingen effektiv holdningskamp ble ført for å motvirke norsk deltakelse i utbygging av utallige flyplasser, krigshavner og festningsverker, anlegg som ved en invasjon åpenbart ville påføre norske og allierte tropper store tap.
III
Flyplassene og festningsverkene ble altså bygget for å gi Skodvins "store Allierte" en varm velkomst dersom de skulle forsøke seg på en invasjon av Norge.
Tidligere Venstre-leder og stortingsmann Helge Seip gir i Aftenposten 9. juni 1988 den oppsiktsvekkende opplysning :
"arkivene fra "Nemnda for industri og omsetning" simpelthen forsvant før materialet kunne bli brukt til oppklaring av økonomisk landssvik."
Like utrolig er det når Seip skriver at riksadvokaten ventet nærmere 2 -to - år før han ga ordre om å finne arkivskapene. Men "skapene var søkk borte" kan Seip fortelle.
Hermed går jeg over til å gi en liten beretning om Paal Bergs befatning med Riks-rådsforhandlingene i juni 1940.
Torsdag 13, juni la tyskerne fram et offisielt memorandum for Administrasjonsrådet. Tyskerne kom med krav om avsettelse av kongen og regjeringen Nygaardsvold. Dagen etter, altså fredag den 14., la Paal Berg fram sitt personlige forslag til for-handlingsgrunnlag. Ifølge Bergs dagbok - gjengitt av professor Steen : "Riksråds-forhandlingene" s. 163 foreslo Berg bl.a. :
"Kongen og hans Råd oppholder seg utenfor Norge, og riket har således for tiden ingen utøvende makt innenfor sine grenser. Derfor anmoder Stortingets presidentskap Norges Høyesterett om å oppnevne et riksråd til å lede forvaltningen..."
Om Paal Bergs forslag uttaler h.r. dommer Thomas Bonnevie i "Høyesterett og riks-
rådsforhandlingene s. 13 :
Alt i alt står det for meg som uomtvistelig at allerede gjennom sitt «Forhandlingsgrunnlag» av 14. juni røpet Paal Berg en bemerkelsesverdig svakhet og en høyst beklagelig villighet til å gå utenfor det forfatningsmessig mulige for å imøtekomme de tyske krav.
Stortingspresident C.J. Hambro uttaler om samme forhold: (Historisk Supplement s. 133 :
"Til lykke for" landet og stort held for Paal Berg blev hans "forhandlingsgrunnlag" ikke bifaldt av Høiesterett."
Hambro kommer også med en refs til Undersøkelseskommisjonen for at den har vist
"en viss iver for å frikjenne Paal Berg på ethvert punkt hvor det muligvis kunde reises kritikk mot ham. For en helt objektiv drøftelse av de konstitusjonelle problemer er dette neppe det ønskverdigste."
Jeg innskyter her at på Arbeiderpartiets gruppemøte 12.juni 1945 ble riksråds-forhandlingene drøftet. Stortingsmann Jon Aandra fra byene i Nord-Norge sa bl.a. :
"De som hadde startet Administrasjonsrådet hadde startet utglidningen. Når hele historien kommer fram, blir kanskje de herrer som har latt seg intervjue som hjemmefrontens ledere stående med mer skyld enn presidentskapet." (Kilde her : Per Monsens referat )
Den 13.12.46 skrev dommer Bonnevie et brev til Paal Berg. Bonnevie antyder her at Berg burde la seg stille under riksrett. Hans hovedankepunkt er Bergs "medvirkning til henvendelsen til Kongen om frivillig abdikasjon mandag etterm.17. juni."
Det var den dagen at de såkalte juniforhandlinger gikk inn i sin siste f ase. Kl. 18 var det et stort plenumsmøte hvor presidentskapet, Paal Berg, Berggrav og Harbek var tilstede.
IV
I "Riksrådsforhandlingene i 1940" s. 33 siterer h.r. advokat Annæus Schjødt fra dr. Brodersens referat av møtet den 17. juni :
«Under disse drøftelser tok høyesterettsjustitiarius Paal Berg klart det standpunkt at begivenhetene ute i verden, Frankrikes nederlag, nødvendigvis også ville føre til at vi måtte følge en annen linje enn hittil. Politisk er situasjonen for Norge en helt annen enn i morges. Derfor er det min plikt å si til fylkesmannen at situasjonen nå er den at vi p o l i t i s k sett ikke kommer forbi å måtte skille oss av med Kongen. Det er slutt med jussen nå. Han ville derfor tilrå at det ble sendt en telegrafisk henstilling til Kongen om å abdisere frivillig...»
Et par uker senere fikk presidentskapet tilsendt ovennevte møtereferat. "Alle medlemmer var av den oppfatning at Bergs ovenfor siterte uttalelser var gjengitt helt korrekt", opplyser advokat Schjødt. Men fem år senere har Paal Berg hevdet at han umulig kan ha sagt vi måtte skille oss med Kongen. Han har angivelig heller ikke sagt noe om at han "ville tilrå telegrafisk å henstille til Kongen å abdisere frivillig." Bergs innsigelse blir imidlertid imøtegått av odelstingspresident Neri Valen (V) :
"Eg hugsar ogso heilt klart at Paal Berg sa at me nå ikkje kom forbi å skil ja oss med Kongen. Og at han ville tilråda å senda telegrafisk uppmodning til Kongen um å abdisera."(Steen: Riksrådsforhandlingene s. 209)
Professor Steen bekrefter (s.209) at "det virkelig har vært på tale" å sende telegram til kongen.
Den 14. juni 1945 ga Kongen offisielt Paal Berg i oppdrag å danne regjering.
Han hadde nok tenkt at han - med sin bakgrunn som hjemmefrontleder - skulle få en lett oppgave. Men han tok sørgelig feil. Professor Finn Olstad skriver i biografien "Einar Gerhardsen " s. 194 at Paal Berg
"opplevde sur motvilje i det politiske miljø."
Og Einar Gerhardsen skriver i boken "Fellesskap i krig og fred" (Tiden 1970)
"Det kan være grunn til å merke seg at Venstre bare halvhjertet støttet sin egen partifelle Paal Berg som statsminister."
Selv hans venn fra den selvoppnevnte "kretsen”, Gunnar Jahn, takket nei til å bli med i en regjering Paal Berg. "Han duger ikke" betrodde Jahn sin dagbok.
Etter 3-4 dagers "sonderinger" innså Paal Berg at han ikke maktet å danne regjering. I Nygaardsvoldbiografien "I Malstrømmen" s. 689 forteller historikeren Harald Berntsen om hvorfor Berg Mislyktes :
Det gjaldt i høy grad hans stilling og handlinger sommeren 1940. Allerede 6. juni kom Bernt Nissen til Gunnar Jahn og viste ham et dokument han hadde tatt av stortingspresidentene, og som avslørte at Berg og Berggrav under riksrådshandlingene hadde gått inn for å slutte fred med Tyskland og å avsette kongen. Nissen fortalte at presidentene truet med å offentliggjøre dokumentet hvis det ble sagt noe mer om deres handlinger i 1940 Med henvisning til sine egne dagbøker fra 1940 kunne Jahn bare bekrefte Nissens dokument.
På den følgende side skriver Harald Berntsen :
Da Berg mandag 18. juni meddelte partilederne at han hadde gitt opp å danne regjering, var det med andre ord begynt å brenne sterkt under føttene hans.
Det har vært hevdet at det var stortingspresident Hambro som motarbeidet Paal Berg slik at han ikke ble regjeringssjef. Dette ble bestemt tilbakevist av den kjente AP-pressemann Trond Hegna som i 1964 skrev i "Ryfylke" : "Paal Bergs regjeringsdannelse mislyktes ikke på grunn av Hambro. Berg og hans krets hadde satt seg selv i en umulig situasjon."
Men det skal ikke legges skjul på at verken hjemmefronten eller Paal Berg sto høyt i kurs hos Hambro. I London hadde Hambro gitt uttrykk for forakt for hjemmefrontledelsen, og han hadde ifølge Harald Berntsen spurt Nygaardsvold : "Hvorfor skiller De Dem ikke av med denne hjemmefronten ?" Så tidlig som i 1921 hadde Hambro i "Ukens Revy" skrevet om Paal Berg :
"Han hører til de forhenværende. Han ble plassert i Høyesterett fordi han var venstremann og hadde et Castbergsk skjær over sin farveløshet."
Også statsminister Nygaardsvold kunne styre sin begeistring for hjemmefronten, se her Berntsen s. 654 :
Nygaardsvold ble trøtt og sliten: «Hjemmefronten og dens selvgode menn tærer på ens motstandskraft. En vakker dag - eller kanskje en stygg dag, gir en seg helt over.»
Og Nygaardsvold konstaterte :
-" det er det noe ubestemmelige begrep "Hjemmefronten" som hersker."