Ilja Ehrenburg og sovjetisk krigspropaganda

 

Skrevet av historiker John Sand.
(Skannet av Astrup Nilssen, juni 2005)

 

  

Gyldendals Store opplyser om Ilja Gregojewitsch Ehrenburg (1891- 1967):


Han ble en av de mest høyrøstede forherligere av det kommunistiske regime. Som en slags kulturambassadør bereiste han landene i den frie verden for å vitne om åndslivets frihet i Stalins rike.

 

Ilja Ehrenburg, forfatter og propagandist, født i Kiev den 12. oktober 1891, av jødisk familie. Under den spanske borgerkrig trådte Ehrenburg fram som den mest fanatiske propagandist for Stalin. I februar 1940 slo han seg ned i Sovjetunionen for godt og gjorde seg snart gjeldende som en av Stalins mest betrodde menn.

Under den annen verdenskrig forfattet Ehrenburg over 3.000 opprop og artikler som oppfordret alle sovjetborgere å delta i en rå og hensynsløs kamp mot alle tyskere. Ovenfor til venstre kopi av hans opprop D R E P .
(kom ikke med i skanningen)

 

Her heter det bl.a.

 

"Tyskerne er ikke mennesker. Det finnes ikke noe hyggeligere syn enn tyske lik. "For oss er ordet tysker det aller styggeste banneord."

 

I et annet flyveblad, trykket i Moskva i 1943, står det bl.a.

 

"Slå tyskerne - den Satan. Drep tyskerne hvor du treffer på dem, spreng dem med granater, stikk dem med bajonett eller greip, klyv dem med øks, skjær dem i stykker med kniv. I en annen appell :"Føler du et trykk i brystet? - Drep en tysker ! Denne stamme skal vi tilintetgjøre"

 

Den 17.09.44 skrev Ehrenburg i frontavisen "Unitschtoshim Wraga" :"Vi vil ikke forbanne. Vi vil ikke høre. Vi vil slå ihjel.” I bind IV av en undersøkelse utført av Freiburger Militärgeschichtlichen Forschungsamtes "Det tyske rike og den 2. verdenskrig" er det s. 783 flg. gitt en fyldig beskrivelse av Ilja Ehrenburgs tallrike appeller i bl.a. frontavisen "Krasnaja Swesda" Dr. Bernhard Steidle forteller at "appellene" inneholdt "zugellosen Hass" (tøyleløsst hat) ikke bare mot den politiske fiende, men mot hele det tyske folk.

"Vi hater hver eneste tysker, de blonde og de mørkhårete. Til våren vil dere kjenne likstanken. Vi skal drepe alle tyskere som er på russisk jord, det blir fem millioner lik."

 En original av Ehrenburgs verk "Wojna" finnes i Det tyske utenriksdepartements arkiv. Den tyske - meskerettsforkjemper dr. Heinz Navratil har i en sjelden veldokumentert avhandling "Schwarzbuch der Vertreibung" omtalt Ehrenburgs tallrike appeller til russiske tropper om å begå rå og hensynsløse handlinger mot tyskere, både militære og sivile. Den meget kyndige og objektive; amerikanske folkerettsprofessor Alfred M. de Zayas har i "Die Anglo-Amerikaner und die Vertreibung der Deutschen" omtalt Ehrenburgs grufulle opprop bl.a. "Vi må tilintetgjøre den tyske rase. Vi må gjøre fascistenes land til en ørken" Men mot slutten av krigen mistet Ehrenburg Stalins gunst. "Han kunne meget lett ha forsvunnet i en Gulag-leir skriver Antony Beevor i "Berlin-Nederlaget 1945"

Ehrenburgs skrifter ble av naturlige årsaker ikke oversatt til tysk. I Vest-Europa er det bare et eneste arkiv som har en original av skriftene. Det er Das Bundesinstitut für ostwissenschaftliche und internationale Studien i Køln. Instituttet har en samling i tre bind son inneholder ca. 3.000 opprop og artikler forfattet av Ehrenburg under Den annen verdenskriq.

 

I boken "Krigstid" gir Arbeiderpartiets mangeårige generalsekretær Haakon Lie en utførlig omtale av den norske illegale presse i okkupasjonstiden. "Det er hevet over tvil at på pressefronten var kommunistene de ledende. Nyhetene utenfra skrev seg nesten alltid fra Sovjetunionens Informasjonsbyrå" skriver Haakon Lie. Det ligger nær å anta at Ilja Ehrenburg var en betydningsfull mann i Byråets virksomhet. For lærer og kirkefronten og andre rett-troende parolefabrikanter var nok Ehrenburg en meget viktig inspirasjonskilde. Bevisstheten om at de hadde en slik mann i ryggen, ga dem vel en ekstra garanti for at de befant seg på meget rett side.

 

I forannevnte bok opplyser Haakon Lie at Høyres generalsekretær Harald Gram fra den norske legasjon i Stockholm sørget for at kommunistene fikk "mer økonomisk støtte enn noen annen del av den illegale pressen.”

 

Kommunistene ga ut bl.a. følgende illegale aviser:
"Alt for Norge, "Friheten" (med undertittel Kamporgan for norske patrioter), "Avantgarden", Bonden", Sabotøren" "Den norske kvinne", "Norsk ungdom", "Hjemmefronten", "Ja, vi elsker" og dessuten "Radio Nytt" og "Radio Stenogrammer."
(Jeg fikk noen av disse stensilerte avisene uten å vite at kommunistene stod bak det hele. Astrup)      

 

I 1974 ga Haakon Lie ut boken "Hvem kan vi stole på?" (Tiden) Boken gjengir i faksimile en rekke lederartikler fra kommunistavisen "Arbeideren" sommeren 1940. Den 9. juli finnes en leder med overskriften "Kongens avslag - hva nå?" Her heter det

"For det norske folk er saken grei og enkel: Når kongen ikke frivillig vil tre tilbake, må folket avsette ham." Arbeideren" 4. juli inneholder en artikkel med overskriften: "Vi behøver ingen konge." Kommunistavisen har utover sommeren og høsten 1940 en rekke lederartikler med nådeløs kritikk av regjeringen Nygaardsvold.

 

I "Krigstid s. 50 skriver Haakon Lie: "Arbeideren trykte i dagene som fulgte etter 9. april artikler som var fullt på høyde med Quislings forræderi." Når man vet at det ble reist tiltale mot Knut Hamsun og Dybwad Brochmann (dømt til 3 1/2 år) for langt mildere kritikk av Nygaardsvold­regjeringen, vil kanskje noen spørre: Hvor lang straff fikk så de ledende kommunister som hadde gått så uendelig mye lengre i sin kritikk og endog krevd avsettelse av konge og regjering? Side 131 i "Krigstid" opplyser Haakon Lie "Kommunistenes forræderi i 1940 og 1941 ble fort glemt."

 

I Verdens Gang 28. april 1947 s. 1 skriver "rettsoppgjøres" høye beskytter Johs. Andenæs at han ikke vet om politiet har "forsøkt å bringe på det rene om hvem som var ansvarlig for artiklene. Jeg vet heller ikke om politiet har tatt opp de opprop fra partiets side som er nevnt." Andenæs synes ikke å anse det klanderverdig at det ble unnlatt etterforskning mot de menn som ifølge Haakon Lie hadde "begått handlinger "fullt på høyde med Quislings forræderi".

 

Kommunistene, representert av bl.a. Osvald-gruppen hadde jo foretatt bankrøveri i Aker sparebanks filial på Holtet, Modum sparebank, Holla sparebank og Laksevåg Sparebank. Eker Sparebank på Hokksund ble forsøkt ranet. Under ransforsøket ble bankkasserer Holm (ikke NS) drept. Andenæs mener vel at dette - i tillegg til et ukjent antall likvideringer skaffet kommunistene absulosjon for deres ”drottsvik” i 1940 og 1941. Etter at Sovjet­samveldet kom med i krigen hadde jo kommunistene vist absolutt troskap mot den store Stalin og da kan man kanskje forstå at Andenæs fant det upassende å rippe opp i deres forhold før Stalin ble krigsdeltager.

 

Men sannhetssøkeren overlege Johan Scharffenberg sto på rettsstatens side. I Morgenbladet 12.09.47 satte Scharffenberg fram krav om at

 

"Også et annet forhold bør utredes offentlig. Var det bare en ledelse av "likvideringer" og sabotasjehandlinger? Det ble påstått at kommunistene opererte på egen hånd f.eks. ved togattentatet ved Mjøndalen, som bare førte til henrettelser av gode nordmenn."

 

"Vi trenger en videre en redegjørelse for alle overgrep som dessverre fant sted etter frigjørelsen. De vitner om oppløsning av rettsbegrepene. Når f.eks. hårklipperne samtidig ofte stjal i de hjem de ulovlig trengte inn i var deres motiver ikke bare edel "nasjonal" harme."

 

Overlegen skrev også

 

"Forfatningsbrudd, drap, voldshandlinger er i stor utstrekning blitt upåtalt etter 8. mai 1945 når utøverne var på den rette siden, men samme slags handlinger er blitt strengt straffet hvis utøverne tilhørte NS:"

 

Stortingsmann Rolf Stranger (H) sa under en stortingsdebatt om "rettsoppgjøret" at "det var det uriktige sinnelag" som skulle straffes. Jfr. her Johan Scharffenberg i Morgenbladet:

 

"Tiltale eller straff er blitt avgjort etter vedkommendes politiske standpunkt. Det vil si etter sinnelaget. Dette strider mot min rettsfølelse."

 

Ingen vil være i tvil om at de som hadde begått drap og bankran og hadde kamerat Ehrenburg som kampfelle hadde et riktig og straffbefriende sinnelag.

 

Ifølge Verdens Gang 30. juni 1945, 1. side, ble det dagen før av ledende norske personligheter, bl.a. general Otto Ruge, stiftet et Norsk-Sovjetisk Samband. Foruten Ruge og 3-4 kommunister ble en rekke kjente arbeiderpartifolk, bl.a. Finn Moe, Konrad Nordahl, Gustav Sjaastad, Rolf Hansen og Rolf Hofmo, valgt inn i styret. Møtedeltakerne ble ønsket velkommen av oberst Dongai som representant for Sovjetunionen. Det opplyses at Sambandes formål bl.a. var: "Å styrke det kulturelle samband mellom Norge og Sovjetsamveldet."

 

De norske personligheter ønsket vel å synliggjøre at de tilhørte samme kulturkrets som Stalin, Beria og Ilja Ehrenburg. Stiftelsesmøtet ble avsluttet av Norges ambassadør i Moskva, Rolf Andvord som sa: " Jeg har sett fram til denne dagen da vi her hjemme kunne komme sammen med vår store allierte i øst."

 

Myten om "vår store allierte" dyrkes nok fremdeles av nisselue-folket, selv om en av Sveriges fremste rettslærde, professor dr. Jacob W. F. Sundberg har påpekt i TIDSKRIFT I SJÖVÄSENET, 1998.

 

"Inte ens exil-Norge i London hade några allianser med Sovjet-Unionen, en avgjörande förutsttning för flertalet åtal mot de frivilliga (frontkjemperne, min anm.) Den förutsättningen brast sålunda. Sovjetunionen var ingen norsk allierad (min understr.) Fraktionerna inom Arbeiderpartiet hade däremot kanske sådanna allianser, och det fick räcka i prosesserna!"

 

Nordmenns dyrking av stalinismen vedvarte i mange, mange år etter Tysklands kapitulasjon. I boken "Slik jeg ser det" forteller Haakon Lie s. 425 at da Sovjet-staten fylte 50 år reiste kirke- og undervisningsminister Kjell Magne Bondevik til Moskva med en hylningsadresse som begynte slik:

 

"Gjennom sin 50-årige historie har Sovjetunionen utført et veldig arbeid med det siktemål å gjøre livet så rikt og trygt for hvert individ, uansett hvilke av unionens mange nasjonaliteter de tilhører. Trass i ulikhetene i økonomisk system og ulikhetene i våre styresett har det norske folk de samme idealer for menneskene."

 

Ifølge Haakon Lie var hyldningsadressen medunderskrevet av en rekke norske forfattere, politikere og leger, og Lie stiller et - man må vel si velbegrunnet - spørsmål:

 

"Visste kirkeministeren intet om deporteringen av hele folkeslag, om likvideringen av kulakkene som klasse, om fengslinger uten lov og dom."

 

Tilsynelatende har Haakon Lie her vist stor åpenhet. Men noen sannhetssøker var han slett ikke. I "Krigstid" s. 181 forteller han at hverken briter eller amerikanere var i "synderlig tvil" om at tyskernes versjon om Katyntragedien var korrekt. Det var ikke tyskerne, men Stalins folk som hadde avlivet det polske offiserkorps i Katynskogen. Og Haakon Lie legger til :

 

"Heller ikke det norske utenriksdepartement var i tvil. Men på alle hold ble det gjort store anstrengelser for å dysse saken ned."

 

Det var nok mange "'saker" som led samme skjebne. Haakon Lie ønsker nok å fremstå som en mann som tar avstand fra Kommunismen. Men han "glemmer" å fortelle at sommeren 1945 gjorde Einar Gerhardsen og hans menn store anstrengelser for å få NKP slått sammen med Arbeiderpartiet. Etter hva jeg har lest hos professor Halvorsen var det storkommunisten Hans Møllersens "'rapport"' som veltet sammenslutningsplanen.

 

Man får vel tilgi Haakon Lie at han har "glemt" å omtale denne episoden. For på den tiden var det så uendelig mange bra nordmenn som ble rammet av situasjonsbestemt hukommelsestap. H.r. advokat Annæus Schjødt d.e kalte det "Interessebetonet erindringsforskyvning."

 

 

John Sand.

 

 

Haakon Lie skriver i boken ”Krigstid” s. 50,

 

Det tok ikke Norges Kommunistiske Parti en uke å ta standpunkt.  Den 10. april var partiet taust som graven. Dets hovedorgan kom ikke ut den dagen. I dag hevder kommunistene at det hang sammen med at Politbyrået ikke ønsket å trykke Quislings erklæring på radioen den 9. april om kvelden. Som om det skulle være noen unnskyldning! «Arbeideren» trykte dagene som fulgte, artikler som var fullt på høyde med Quislings forræderi.