Morgenbladet Lørdag 9 april 1960
Vi bør erkjenne vår egen skyldAv overlæge Johan Scharffenberg.
Regjeringens og Stortingets blindhet en skam for nasjonen. Motstandsbevegelsen rehabiliterte oss i en viss grad.
Tiden burde nu være moden for en strengt objektiv deling av skylden mellom
- Norge selv
- Tyskland
- Vestmaktene
Ennu er det vanlig å legge skylden utelukkende på angriperen. I den av universitetet utgitte almanakk heter det ved datoen 9. april: ”Tysk overfall på Norge 1940”, her betyr ”overfall” et grunnløst angrep, et objektivt uttrykk ville være ”Tysk lynangrep”.
Ennu savner vi en uttømmede fremstilling av forspillet, en av de beste foreliggende redegjørelser har orlogskaptein E. A. Steen gitt i ”Norges sjøkrig 1940-1945”, bind I (særlig avsnittet ”Tyskland og Vestmaktenes planer og forberedelser for en Norgesaksjon”.
I denne artikkel kan bare hovedpunktene i årsakskomplekset bli nevnt.
Skandinavisk nøytralitet var i tysk interesse, særlig var bruken av kystleden i Norge nesten uunnværlig. Hitler hadde opprinnelig ikke planlagt å trekke de nordiske stater inn i krigen mot vestmaktene. Men hewlt6 fra unionsoppløsningen 1905 hadde man fryktet at England i en krig med Tyskland ville okkupere havner i Norge.
Ved sin spionasje høsten 1939 kom Canaris til den oppfattning av England ville skaffe seg flåtebaser i Norge og ikke møte alvorlig motstand, dette fremholdt han personlig for storadmiral Raeder. Denne forela 10. oktober spørsmålet for Hitler. Begge foretrakk norsk nøytralitet, ,men fant engelsk okkupasjon farlig.. Den gang forberedte Hitler angrep på Vestfronten (det ble utsatt gang på gang), derfor lot han Norgesspørsmålet hvile inntil videre.
Russlands angrep på Finland 30. oktober fremkalte sterke krav om militær hjelp til Finland fra vestmaktene, deres inngrep via Narvik ville føre til en stans av den svenske malmutførselen til Tyskland.
Under besøk i Berlin i desember fremholdt Quisling for Raeder og Hitler at det var en overenskomst mellom den engelske og den norske regjerning om eventuell okkupasjon.
Nu gav Hitler i slutten av desember ordre om undersøkelse av spørsmålet.
Sannsynligvis fikk man opplysninger om de engelske og franske henvendelser til Norge og Sverige 27. og 28. desember og det truende engelske memorandum av 6. januar 1940.
I Altmarkaffæren 16. februar så Hitler et avgjørende bevis for at Norge ikke ville motsette seg engelske nøytralitetskrenkelser. Derfor ble general von Falkenhorst tilkalt 20. februar og fikk i oppdrag å utarbeide angrepsplanen.
Raeder regnet med store tap for flåten. Planene stred mot alle krigskunstenes regler, men kunne lykkes ved overrumpling.
Det overordentlig dyktige angrep 9. april ble forsvaret som en preventiv forholdsregel.
Skjønt jeg var en forbitret motstander av nazi-Tyskland, har jeg efter inngående studier ikke kunnet anse angrepet som folkerettsstridig, når vestemaktene hadde liknende planer mot Norge.
Dette var et gammelt spørsmål.
I en samtale i desember 1907 uttalte kong Haakon til den svenske minister i Kristiania Günther at i en krig mellom England og Tyskland ville sannsynligvis England sette seg fast i en eller Annen norsk havn.
Utenriksminister Løvland ventet også at England i en krig med Tyskland ville okkupere en norsk havn, kanskje Flekkefjord eller Mandal. Dette refererte Herbert 12. januar 1908 til Foreign Office.
I april 1913 fremholdt Churchill i et brev til utenriksminister Grey at England under en krig burde okkupere en havn i Norge.
Som ledd i blokaden av Tyskland ønsket England utlegging av miner i den norske skipsled. I oktober 1918 samtykket den norske regjering og lot legge miner fra Karmøy til Utsira og derfra til tremilsgrensen. Tyskland var da så svekket at det møtte nøye seg med protest.
Det var således gamle tanker Churchill i september 1939 tok opp igjen, han ville stoppe malmtrafikken fra Narvik ved å legge ut miner i norsk farvann., han gjorde forestillinger om dette 29/9, 27/11, 15/12, 16/12, 22/12, men møtte motstand i regjeringen. Churchill var klar over at Tyskland da ville gripe inn, i sitt memornadum 16 september skrev han: ”we have more to gain than lose by a German attack upon Norway or Sweden”.
Underforhandlingene i London om handelsovberenskomst stilte Lord Glenconner 16. desember krav om at Norge skulle stoppe all utførsel av næringsmidler til Tyskland og truet med blokade hvis dett ble avslått. I den ofisielle innberetning fra vår handelsdelegasjon heter det:
”Hvad angikk Norges frykt for at Tyskland ville gå til represalier, så mente Glenconner at det var små muligheter for at Tyskland virkelig ville gå til angrep på Norge. Å landsette tropper i Norge var utenfor tyskernes militære muligheter. Det ville også være temmelig nytteløst for dem å bombardere byer eller fabrikker, da en slik fremgangsmåte ikke ville skadde dem det de trengte. Skulle noen av dette allikevel skje, ville det være Englands sak ”to do things which would hurt Germany even more”.
Allerede 16. september 1939 hadde den britiske minister Dormer sagt til Koht ”at han hadde fullmakt frå regjeringa si til å seia meg i trumål at om Tyskland gjorde noko slag krigstiltak mot Norge, så ville den britiske regjeringa ta det som det var gjort mot Storbritannia sjølv”. (Koht ”For fred og fridom i krigstid 1939-1940, s.65)
Spørsmålet om militær hjelp fra vestmaktene til Finland voldte flere henvendelser til Norge og Sverige, således 27. og 28. desember. I denne forbindelse uttalte den britiske minister til Koht at vestmakten ville trygge Stavanger, Bergen og Trondheim. Koht fremholdt at Oslo lå nærmere Tyskland og lettere kunne komme i fare, men dette avviste ministeren.
Tyskland motsatte seg ikke at Sverige og Norge selv hjalp Finland, men samarbeid med vestmaktene ville føre til krig. Norge og Sverige kunne derfor ikke tillate gjennomreise av tropper.
England klaget i et memorandum 6. januar 1940 over at tre skip var blitt torpedert i norsk farvann av tyske undervannsubåter, den engelske regjering ”finner seg derfor nødsaget til å ta hensyn til den stilling som er oppstått, og til å utvide området for alle sine marineoperasjoner til de farvann som således er blitt et operasjonsfelt for fiendens sjøstridskrefter”.
Trusselen ble ansette som så alvorlig at kong Haakon efter oppfordring 7 januar sendte en telegram til den engelske konge med henstilling om ikke å krenke Norges nøytralitet.
I den siste fase av den finsk-russiske krig gjorde vestmaktene et nytt forsøk på å trekke Norden inn i krigen ved en henvendelse 2. mars 1940 om tillatelse til gjennomreise … tropper. England var villig til å sikre Trondheim, Bergen og Stavanger. Norge og Sverige avslo anmodningen. Da var det fredsforhandlinger i gang mellom Finland og Russland., freden ble sluttet 12. mars. Meget mot vestemaktenes ønske. Deres hjelp ville ikke kunnet redde Finnland, deres virkelige motiv var å stanse malmutførselen og provosere Tyskland til å angripe Norge og Sverige.